Hvor går grensen mellom normal kresenhet og en diagnose? Foto:Istock
Hvorfor vil ikke barnet mitt spise?
Tekst: Tone Amundsen Nyvold
– Hvorfor vil ikke datteren min spise? Det har Ida tenkt mye på. Hun er mamma til Johanne på 9 år som sliter med mat. Av hensyn til datteren så har vi endret navnene deres i denne artikkelen.
Johanne har i perioder ligget langt under på vektkurven, og det er veldig krevende for foreldrene. Frustrasjon og fortvilelse går hånd i hånd, for kan hun ikke bare spise?
Alle foreldre vil jo gi barna sine sunn og næringsrik mat. Kostholdsrådene sier at man skal spise mer fisk og fem porsjoner frukt og grønt om dagen. Da kan man lett få dårlig samvittighet som forelder når barnet ikke vil ha sunn mat.
Føler meg mislykket som mor
– Jeg føler meg så mislykket som mor, og det føles meningsløst å skulle lage sunne og gode middager som uansett ikke blir spist. Matgleden er derfor mer eller mindre borte for hele familien, forteller Ida.
Nesten uansett hva hun putter i matboksen til datteren, så kommer det uspist hjem. Johanne spiser kun noen få utvalgte ting til middag, og hun liker ikke brødmat, frukt eller grønnsaker.
– Jeg har vært så oppgitt og lei meg, for jeg er jo vokst opp med at man ikke skal kaste mat. Og jeg har hatt mye dårlig samvittighet fordi jeg kanskje har mast for mye.
– Så hørte jeg en podkast om en diagnose som jeg aldri hadde hørt om før, og da falt det mange brikker på plass, forteller Ida.
Ny diagnose
– Diagnosen «ARFID» kommer fra det engelske navnet «Avoidant Restrictive Food Intake Disorder». På norsk kalles dette unnvikende eller restriktiv næringsinntaksforstyrrelse, og ble først anerkjent som en diagnose i 2022, sier doktor i psykologi Gry Anette Sælid.
Hun har doktorgrad innen temaet belastningshåndtering, og jobber i «Mat og sånn» med kurs for foreldre til barn og unge som sliter med mat i ARFID-spekteret.
– Hvor mange barn gjelder dette?
– En god svensk studie estimerer at mellom 1-5 prosent av barn har diagnosen, men det finnes foreløpig ikke sikre tall, sier Sælid.
– Hvorfor strever noen barn med mat?
– Det kan være mange grunner til at barn strever med mat. Noen kan være født for tidlig, og har utfordringer med spisemotorikken, og det er en av grunnene til navnet «spisevansker».
Noen barn kan være født med en ekstra følsomhet som kan vise seg i sammenheng med mat. For eksempel kan bitter mat eller mat med klumper, f.eks. brokkoli, ubevisst bli oppfattet som giftig, fordi klumper og bitre smaker fra naturens side kan være giftige.
– Det er mye instinkter i kroppen, og det at barnet beskytter seg mot mat eller smaker de oppfatter som giftige er ikke en bevisst handling. Noen ganger kan disse instinktene ta overhånd og barnet får en overfølsomhet mot mat. Det er viktig å huske at disse barna er ikke vanskelige – og at det ikke er foreldrene sin skyld. Dette er nedarvede instinkter som har tatt litt overhånd.
Uthevet: Det er viktig å huske at disse barna er ikke vanskelige – og at det ikke er foreldrene sin skyld.
– Hva er forskjell på «normal» kresenhet og selektiv spiseforstyrrelse eller ARFID?
– Kresenhet er vanlig, oftest som neofobi (frykt for ny mat) ved ca. 18-38 måneders alder. Dette er normale faser som går over. Men dersom kresenheten vedvarer, i tillegg til at det går ut over vekt og at barnet sliter i sosiale settinger med mat, kan barnet utredes for ARFID, sier Sælid
– Hva er de vanligste problemene?
– Ofte spiser barnet lite eller ingenting i barnehagen eller på skolen, er slapp, og tar igjen næringsinntaket hjemme. Kanskje er barnet generelt småspist, og foreldrene er bekymret for vekten. Andre foreldre opplever at barnet kan spise passe mengde, men bare mat som gir lite næring, f.eks. kun spagetti.
Se opp for dehydrering
– Barn med ARFID kan få det ekstremt vanskelig på ferie hvis de ikke får den maten de er vant til, ved at foreldrene f.eks. har med mat hjemmefra i kofferten. Disse barna spiser ikke når de er sultne, de raser ned i vekt, og det kan blir svært alvorlig hvis de blir dehydrert i varmen, forteller Sælid.
Dette er noe Ida kan kjenne seg igjen i. Når familien reiser på ferie, så pakker de kofferten full av mat, og må passe på at de har eget kjøkken slik at Johanne kan få den maten hun klarer å spise. Og er det cup eller lignende, må alltid en av foreldrene være med slik at datteren er trygg på maten, for ellers vil hun ikke være med.
– Er det flere barn med cøliaki som sliter med mat enn andre barn? Man kan kanskje tenke seg at barn som opplever magesmerter eller kvalme på grunn av mat, kan være mer utsatt for spisevansker?
– Dette er usikkert, mye på grunn av datagrunnlaget. Det synes som det å ha en cøliaki-diagnose kan gi forståelse fra omgivelsene på at barnet må spise annen mat enn andre barn i barnebursdager o.l. Men barnet kan oppleve seg som annerledes og det kan være krevende for både barnet og familien å finne en ro på at maten barnet spiser er bra nok, både i forhold til næringsinnhold og bra nok fordi den er annerledes.
Sammensatt årsak
Idas datter fikk cøliaki da hun var to år, og spiste normalt fram til det. Likevel tror ikke Ida at det er cøliakien som var den utløsende faktoren.
– Det er nok sammensatt. Jeg tror det startet med at Johanne hadde sammenvokste mandler da hun var liten. Det ble mange undersøkelser med en pinne på tunga, som hun syntes var ubehagelig. Vi har også måttet tvinge i henne penicillin når hun har vært syk.
Johanne har hatt to «sulteperioder» der hun nesten ikke spiste noen ting og falt langt under vektkurven sin. Mamma Ida ser at det har falt sammen med perioder med forstoppelse, hvor hun har gått på Movicol, som hun også ble kvalm av.
Storebroren til Johanne har også cøliaki, og etter at hun så broren kaste opp av å få i seg gluten, trigget det en frykt for å spise feil mat, fordi hun er så redd for å kaste opp.
– Hun spør til og med her hjemme om middagen er glutenfri, sier Ida litt oppgitt. For det er jo bare glutenfri mat hjemme.
Går utover det sosiale
Frykten for mat preger hverdagen for Johanne. Mens de andre jentene i klassen gjerne blir med hverandre hjem, så synes hun det er skummelt med tanke på mat. Hun vil bare ta med venninner hjem til seg selv, og ikke gå bort til andre.
– Hun vil heller ikke delta på avslutninger der det blir servert mat, for det er en stressfaktor for henne, forteller mamma Ida. På 17. mai så spiser Johanne kun av den kaken moren har laget.
– Hva slags hjelp har dere fått?
– Vi ble henvist til en ernæringsfysiolog, men det gikk ikke så bra. «Husk at du må smake 15 ganger på en ting før du liker den», sa ernæringsfysiologen, og ga Johanne et skjema som hun skulle krysse ut for hver gang hun hadde smakt på en ny ting. Det ble bare Johanne sint av, for hun var ikke der at hun klarte å smake på nye ting i det hele tatt, forteller Ida.
Hun savner også spisskompetanse på det som har med cøliaki å gjøre.
– Vi har blitt anbefalt at mat ikke skal være noe tema, men det er vanskelig. De gangene Johanne spiser opp, så er hun veldig stolt. «Se at jeg har spist», stråler hun, men nå prøver vi å ikke gjøre noe nummer ut av det om hun spiser eller ikke spiser, forteller Ida.
Som mor er hun veldig redd for at datteren skal få en spiseforstyrrelse når hun blir eldre, men her kan Sælid berolige.
– Vi ser ingen klar sammenheng mellom ARFID og anoreksi. ARFID bunner mer i frykt for en del matvarer, mens anoreksi har med identitetsfølelse og ønske om å gå ned i vekt. Men det beste er å tone ned fokus på mat i familien, sier Gry Anette Sælid.
Lys i tunellen
– Johanne har ikke et sunt kosthold, men hun er aktiv og driver med sport. Overlegen har sagt at vi skal ha null fokus på mat, så når hun spiser en stusslig pølse i brød til middag, så prøver jeg å si til meg selv at det går fint. Blodprøvene er noenlunde greie, og nå som hun har tatt igjen kurven sin på vekta, så er det bra, forteller Ida.
– Nå puster vi litt, og lar Johanne få det hun liker. Da er hun fornøyd. Vi har også begynt å sette oss ned på søndagene for å planlegge middager til uka. Hun får velge sine dager, broren sine dager og vi foreldrene våre dager. Det skaper forutsigbarhet og trygghet. I dag er det Johanne som har bestemt, og da blir det nuggets. Da gleder hun seg til mat, forteller Ida.
– Johanne vil aller helst spise foran tv’n, for da er det ikke så fokus på maten. Hun får lov til det innimellom, og da koser hun seg. Selv om det føles feil for meg som mor, så ser jeg at det fungerer fint for Johanne, sier Ida.
Og de siste ukene har Johanne forsøkt å spise noen nye ting, så mamma Ida kjenner på en forsiktig optimisme. Blant annet turte Johanne å smake på en chips med baconsmak. Og til morens store overraskelse så spiste hun hele tre chips før hun konkluderte med at hun ikke likte dem. Men bare det å smake på noe nytt, var et stort gjennombrudd for Johanne.
Mestring og livsglede
Og dr. i psykologi Sælid er helt enig. Om det så er godteri barnet spiser – så er det en fremgang som gir ringvirkninger – som igjen kan skape bedring, sier hun.
– Start med å se på hvor barnet er. Hva som kan gi mestring og livsglede for barnet, og da er det kanskje ikke de sunne alternativene man skal starte med. Foreldre er så opptatt av alt de skal få til, men man må også huske på at det er en enorm helsegevinst i god livskvalitet, sier Sælid.
– Det er viktig at foreldrene forstår at de verken er skyld i eller helbredere av barnets spisevansker. Dette har ikke noe med foreldrerollen å gjøre, det er mer biologi og evolusjon, men foreldre kan støtte barnet på veien, forklarer Gry Anette Sælid.
– Hva kan foreldre gjøre for å hjelpe barnet sitt?
– Det er ingen «kvikk fiks». Det generelle rådet er å ikke stresse barnet, men heller søke hjelp til hvordan du kan møte akkurat ditt barn for å få gode ringvirkninger. Se barnet der det er i sin prosess, ikke der du som forelder ønsker at det skal være. Her er det ingen svar med to streker under. Vi som individer er forskjellige og løsningene er forskjellige for hvert barn og hver familie, sier Sælid.
– Hva bør man ikke gjøre?
– Ikke si at «dette må du bare klare» eller «se hvordan alle andre får til dette, du også må få det til». Da bryter du barnet ned når det ikke mestrer maten.
– Når bør man søke hjelp – og hvor kan man eventuelt få hjelp?
– Ta kontakt med helsestasjonen dersom barnet er lite, eventuelt PPT eller BUP. Start med at barnet får ta blodprøver hos fastlegen. Det er viktig at vekten er stabilisert og at barnet har de nødvendigste næringsstoffene. Hvis ikke må barnet få vitaminer og mineraler for å dekke spesifikke mangler.
– Er det noe foreldre kan gjøre for å takle dette for sin egen del?
– Dette er et viktig spørsmål. Mange føler seg mislykket som foreldre, så det er essensielt å finne tid til selvomsorg. Foreldre må få støtte til å tåle belastningen det er å stå i dette, og skape en ny identitet rundt det å ha et barn som sliter med mat. Jeg anbefaler å søke likesinnede og få et felleskap, så slipper man å gå alene med denne frustrasjonen. Dette går bra, men det kan ta tid, avslutter doktor i psykologi, Gry Anette Sælid.
Les mer:
matogsaann.no er en nettside om selektive spisevansker/ARFID, utviklet av Rådet for psykisk helse, med tilhørende app for barn. De tilbyr digitale kurs både for pedagoger/helsepersonell og pårørende.
nettros.no – ROS (Rådgivning om spiseforstyrrelser) er et lavterskeltilbud og en interesseorganisasjon for alle som er berørt av problematikk rundt mat og kropp – for de som har eller har hatt en spiseforstyrrelse, og for deres pårørende.
Barnehage og skole
Barnehagen skal ta hensyn til barn som har særlige behov knyttet til mat og måltider, dette er nedfelt i Helsedirektoratets retningslinjer for mat og måltider i barnehagen. Helsedirektoratet har også retningslinjer for mat i skolen.
Økning i ARFID
Forskning ugitt i 2023, viser til at det under og etter pandemien har vært en økning i atypiske spisevansker og ARFID.
Det forskes mye på ARFID slik at barn med denne spisevansken skal få best mulig hjelp. ARFID er en pediatrisk spisevanske og kan være vanskelig å skille fra andre spisevansker, men ARFID har ikke kroppsfokuset som er forbundet med anoreksi.
Denne artikkelen ble først publisert i glutenFRI nr. 1 2024