Cøliaki, benskjørhet og risiko for brudd
Tekst: Anja Myhre Hjelle, overlege ved Revmatologisk avdeling, Førde Sentralsjukehus, Helse Førde
Hva er egentlig beinskjørhet?
Beinskjørhet (osteoporose) defineres av WHO som «en sykdom som rammer hele skjelettet, karakterisert ved redusert beinmasse, endring av beinvevets mikroarkitektur og med medfølgende økt risiko for brudd». Beintetthet (bone mineral density – BMD) måles vanligvis i korsrygg og hofter, og funn av osteoporose på en slik måling gir betydelig økt risiko for brudd. Definisjonen av osteoporose er måleverdi lavere enn 2,5 standardavvik (SD) under normalverdi (T-score). Er verdiene mellom 1 til 2,5 SD under normalverdi, kaller man dette osteopeni (lav beintetthet), mens ved bedre enn -1 SD har normal beintetthet. På beintetthetsmålingen sammenlignes det også med verdier hos friske personer på samme alder (Z-score). Kjente risikofaktorer for å bli beinskjør er blant annet høy alder, arvelige faktorer, røyking, alkoholoverforbruk, undervekt, tidlig overgangsalder, lite inntak eller nedsatt opptak av næringsstoffer, ulike kroniske og/eller inflammatoriske sykdommer og bruk av enkelte medikamenter. I tillegg har kvinner høyere risiko enn menn for å utvikle osteoporose.
Større risiko for beinskjørhet blant personer med cøliaki?
Personer med cøliaki har større risiko for å ha lav beintetthet eller osteoporose enn sine friske jevnaldrende. Hyppigheten av dette varierer i ulike studier mellom 40-70 % av voksne cøliakere. Osteoporotiske brudd er en stor belastning for pasienten, men også for samfunnet i form av kostnader til både sykehusopphold, operasjoner, medisinske komplikasjoner og ofte behov for opptrening og pleie også etter utreise fra sykehus. I takt med en aldrende befolkning vil dette bli en økende utfordring i årene som kommer, og det er viktig med fokus på forebyggende tiltak for å minske risikoen for osteoporotiske brudd. Årsakene til osteoporose hos cøliakipasienter er mange. Nedsatt opptak av næringsstoffer fra tarmen (malabsorpsjon) med dårlig opptak av spesielt kalsium og dermed Vitamin D er sentralt, noe som gir forstyrrelser i biskjoldbruskkjertel-stoffskiftet. Men også pasienter med cøliaki som ikke har malabsorpsjon har økt risiko for osteoporose. Kronisk lavgradig betennelse (inflammasjon), redusert transportevne av Vitamin D, lave nivåer av vekstfaktorer (insulin vekstfaktor 1), endringer i kjønnshormonbalansen, og samtidig tilstedeværelse av andre sykdommer som laktoseintoleranse eller autoimmune sykdommer som for eksempel diabetes, stoffskiftesykdommer eller bindevevssykdommer er andre forklaringer til osteoporose hos personer med cøliaki. Ubehandlet cøliaki kan også direkte forstyrre cellene som er ansvarlige for den kontinuerlige remodelleringen av beinvevet, og gjøre til at nedbrytningen blir større enn beinnydannelsen. Redusert beintetthet hos cøliakere som blir diagnostisert tidlig kan bedres og noen ganger normaliseres etter overgang til glutenfritt kosthold, så det er en viktig grunn til både å diagnostisere og behandle personer med cøliaki, slik at man kan forebygge osteoporose og osteoporotiske brudd.
Har de med brudd økt risiko for å få cøliaki?
Studier har vist at cøliaki gir økt risiko for brudd, men det finnes få studier på temaet og de er ulike i design, og dermed vanskelige å sammenligne. Ved sykehuset i Førde er vi nå i ferd med å avslutte inklusjonen av totalt 400 pasienter over 40 år i FABB-studien («Forekomst av osteoporose og IgA antistoff mot vevstransglutaminase hos pasienter med akutt radius- eller ankelbrudd i Sogn og Fjordane»). Dette er, så vidt vi vet, den første case kontroll-studien som undersøker om voksne og eldre med akutt brudd i håndledd eller ankel har økt risiko for cøliaki sammenlignet med friske kontroller (som ikke har hatt brudd). FABB startet i 2012, og er et samarbeid mellom flere avdelinger i Helse Førde, Universitetet i Bergen, Universitetet i Oslo, Haukeland universitets sykehus og Rikshospitalet. Vi vil i FABB-studien se nærmere på tilstander som kan føre til osteoporose og brudd, deriblant, som nevnt over, om voksne og eldre med brudd i håndledd eller ankel har økt forekomst av cøliaki sammenlignet med friske kontroller (som ikke har hatt brudd). Vi håper at resultatene vil kunne fastslå om det er grunnlag for at vi i fremtiden skal teste alle pasienter med brudd i håndledd eller ankel for cøliaki, samt gi økt mulighet til å forebygge alvorlige osteoporotiske brudd hos pasienter med kjent eller hittil udiagnostisert cøliaki. Dette er viktig fordi forekomsten av cøliaki hos voksne og eldre er økende, og effekten av behandling er god (glutenfritt kosthold).
FABB-studien er et samarbeid mellom flere avdelinger i Helse Førde, Universitetet i Bergen, Universitetet i Oslo, Haukeland universitetssykehus og Rikshospitalet. På bildet: Førde sentralsjukehus.
Redusert beintetthet hos cøliakere som blir diagnostisert tidlig kan bedres og noen ganger normaliseres etter overgang til glutenfritt kosthold.