Cøliaki og type 1-diabetes:
En komplisert kombinasjon

Tekst: Therese Margrethe Lysell Lensnes og Kristine Vaage Hatlen

Å ha to sykdommer samtidig kan være krevende, både på grunn av flere symptomer, mer egenbehandling og oppfølging, og fordi sykdommene kan virke inn på hverandre. De fleste lesere av glutenFRI kjenner godt til cøliaki og hva det kan innebære. Forskning viser at 4–9 % av de med type 1-diabetes har cøliaki i tillegg.

Ved type 1-diabetes er det viktig å følge med på blodsukkernivåene og behandle med insulin gjennom døgnet. Hvordan er det da å måtte passe på cøliaki og glutenfri kost i tillegg?

Det ønsket forskere ved Ahus og Oslo Universitetssykehus å se nærmere på. De brukte en urinprøve for å avsløre gluteninntak hos deltakerne i studien. To av forskerne var Kristine Vaage Hatlen (t.v.), legespesialist i indremedisin og endokrinologi, og Therese Margrethe Lysell Lensnes, klinisk ernæringsfysiolog,  De er begge PhD-studenter ved henholdsvis UiO, Campus Ahus og UiO, Oslo Universitetssykehus. 

Stor egeninnsats

Type 1-diabetes er en autoimmun sykdom hvor de insulinproduserende cellene i bukspyttkjertelen ødelegges. Siden kroppen mangler insulin, er den viktigste behandlingen å tilføre insulin ved å etterligne insulinproduksjonen hos en frisk person. Det gjøres stort sett ved å gi en grunndose insulin (også kalt basalt insulin), i tillegg til ekstra dose før måltidene og for å behandle høyt blodsukker. Doseringen av måltidsinsulin regnes ut ifra hvor mange karbohydrater det er i maten man skal spise, slik at man kan dosere riktig mengde insulin til riktig tidspunkt. 

I tillegg til mat kan også stress, søvn og trening påvirke blodsukkeret. Målet er å verken ha for høyt eller for lavt blodsukker, men ligge relativt jevnt et sted midt imellom. Derfor må de med type 1-diabetes ha strategier for å oppdage og håndtere både høyt og lavt blodsukker. Det er altså mange faktorer å ta hensyn til samtidig, som krever en betydelig egeninnsats.

Krevende kombinasjon

For de som har cøliaki i tillegg til diabetes blir det gjerne enda mer komplisert. Mange glutenfrie erstatningsprodukter er stivelsesbaserte, noe som betyr at de påvirker blodsukkeret raskt og mye. Dermed kan det være utfordrende å dosere insulin til glutenfri mat, og i tillegg ha trygg glutenfri mat tilgjengelig når lave blodsukkerverdier oppstår (føling). Noen opplever disse utfordringene som svært krevende, mens andre synes det går greit å mestre kombinasjonen av de to sykdommene. 

Testet for gluten i urin

I studien sammenliknet vi en gruppe deltakere som hadde både cøliaki og type 1-diabetes med en gruppe deltakere som hadde kun cøliaki. Alle studiedeltakerne var voksne over 18 år. For å vurdere hvordan det gikk med kombinasjonen cøliaki og diabetes tok vi én stikkprøve av gluten i urin, cøliakiblodprøver og diabetesblodprøver. Deltakerne fylte også ut to spørreskjemaer som handlet om evnen til å følge glutenfri kost og om deres eventuelle mage- og tarmplager. Den viktigste parameteren i dette forskningsprosjektet (også kalt primærutfallet) var stikkprøven for gluten i urin, som ikke var testet ut på denne gruppen med dobbeltdiagnose tidligere.

Kun i forskning

Test av gluten i urin er en metode som kun brukes i forskning. Denne fungerer som en hurtigtest, liknende Covid-19-hurtigtestene fra pandemien. Hensikten med testen er å påvise tilstedeværelse av glutenpeptider i urin. Dersom testen er positiv, har testpersonen spist gluten i løpet av de siste 12 timene før urinprøven ble tatt. I forskning er testen mest benyttet for å vurdere eksponering for gluten blant deltakere med cøliaki, både barn og voksne – dvs. både påvise uhell (ubevisst gluteninntak) og dårlig etterlevelse (bevisst gluteninntak). 

Bedre oppfølging av diabetes

Personer med diabetes type 1 får regelmessig oppfølging på sykehus, i motsetning til de med cøliaki, som det ikke er noen systematisk oppfølging for på samme måte. Vår hypotese i denne studien var at mange med dobbeltdiagnose opplever diabetesen som mer krevende enn cøliakien, både når det gjelder oppfølging og symptomer, og at cøliakien derfor kan komme i andre rekke. Vi trodde derfor at flere av de med dobbeltdiagnosen ville ha gluten i urin, enn de med kun cøliaki. Siden de med type 1-diabetes følges opp jevnlig i helsetjenesten, ble deltakerne med dobbeltdiagnose rekruttert fra tre ulike sykehus-poliklinikker. For de med cøliaki er det ingen tilsvarende systematisk sykehusoppfølging, og disse deltakerne ble derfor rekruttert via sosiale medier.

Mistanken styrket

Vi fikk med 50 deltakere med kun cøliaki og 96 deltakere med både cøliaki og type 1-diabetes i denne studien. Blant de med dobbeltdiagnose var det flere som hadde gluten i urinen, som betyr at de hadde spist gluten i løpet av timene før urinprøven ble tatt (14 av 96 deltakere, 15 %). Vår mistanke ble
derfor styrket. Flere av de med positiv urinprøve hadde også utslag på cøliaki-blodprøvene. Blant de med kun cøliaki var det ingen positive urinprøver. Det vil si at disse deltakerne ikke hadde fått i seg gluten på forhånd. Dette er gode nyheter – og tyder på at de som har cøliaki og viser interesse ved å delta i forskning – er gode på å overholde glutenfri kost.

Det var ingen forskjell mellom gruppene når det gjaldt svarene på spørreskjemaene. Deltakerne rapporterte altså lik symptombyrde og evne til å følge glutenfri kost. De med dobbeltdiagnosen rapporterte imidlertid færre symptomer spesifikt fra gluteninntak enn de med kun cøliaki. Dette kan være
med på å påvirke motivasjonen for å spise konsekvent glutenfritt. 

Mer gluten ved dobbeltdiagnose

Det krever mye innsats å mestre type 1-diabetes, og når man har cøliaki i tillegg kan det bli ekstra utfordrende. Studien viser at det for noen med denne dobbeltdiagnosen er vanskelig å holde seg til kun glutenfri mat. Selv om andelen som hadde positiv test (15 %) kanskje virker lav, tror vi at tallet
for hvor mange som får i seg gluten jevnlig er noe høyere. Det er fordi vi kun tok én urinprøve. I annen forskning som benytter samme type test er det gjerne blitt tatt urinprøver til flere tidspunkt, og andelen personer med minst en positiv prøve er da høyere enn i vår studie. Vi kaller derfor vårt resultat
for et minimumsestimat. 

Øke kunnskap om cøliaki

Videre anbefaler vi at cøliaki tas opp som tema når gruppen med dobbeltdiagnose er til oppfølging i helsevesenet. I våre møter med deltakerne var det eksempelvis mange som var takknemlige over at noen spurte om hvordan det gikk med cøliakien og den glutenfrie kosten. Vi vil oppfordre personer
med både diabetes type 1 og cøliaki til å dele eventuelle utfordringer knyttet til dobbeltdiagnosen med helsepersonell. Økt oppmerksomhet og mer kunnskap blant helsepersonell omkring dette temaet vil kunne bidra til bedre helsehjelp. Til slutt må vi få sende en stor takk til alle deltakerne som ble med i studien vår, og har bidratt til ny kunnskap og bedre behandling!

Vi vil oppfordre personer med både diabetes type 1 og cøliaki til å dele eventuelle utfordringer knyttet til dobbeltdiagnosen med helsepersonell.

Artikkelreferanse: Scandinavian Journal of Gastroenterology
 

Denne artikkelen ble først publisert i glutenFRI nr. 2-2025