Åsta Otteren Ellingsen: En glutenfri pioner
Tekst og foto: Tjodunn Dyrnes
– Kom inn, kom inn!
Åsta Otteren Ellingsen (77) slår opp døren med et stort smil, vinker meg entusiastisk inn, før hun løper foran meg opp trappene og ut på andre siden av huset. Hun må nemlig si farvel til sine nærmeste naboer, sønnen Carl, svigerdatteren og to barnebarn, som er på vei til sommerferie, før hun har tid til å bli intervjuet.
Selv er den travle pensjonisten bare som snarest hjemme i Bergen for å ordne litt praktiske ting, før hun drar tilbake til Italia og kjæresten som har hus der.
Men hvem er nå egentlig denne Åsta, tenker du kanskje?
Pådriver og fyrtårn
Åsta Otteren Ellingsen har vært essensiell i arbeidet med å utvikle glutenfrie produkter og få gjort dem tilgjengelige for folk flest. I en tid hvor det var lite kunnskap og interesse for feltet, var hun en pådriver og et fyrtårn i kunnskapsformidlingen.
I NCFs jubileumsbok fra 2014 står det:
“Åsta er blitt en institusjon i seg selv. Kunnskapsrik, engasjert, formidlingsglad og alltid åpen for nye muligheter, har hun preget norske cøliakeres hverdagsliv siden tidlig på 1970-tallet.”
– På veggen der inne henger bildene jeg har fått av Norsk cøliakiforening, men jeg vet ikke helt hvor diplomet har blitt av, sier Åsta og peker inn i spisestuen.
Ventet forgjeves
– Du har ikke cøliaki selv?
– Nei, nei. Og ingen i familien heller, sier Åsta.
Så hvor kommer hennes brennende engasjement fra?
– Jeg hadde egentlig tenkt å bli kjemiingeniør og hadde søkt og kommet inn på studiet i Trondheim. Tilfeldighetene ville at min mor hadde lest om en helt ny utdannelse i avisen: Ernæringsfysiologi, et samarbeid mellom de fem nordiske landene. Bare 15 studenter på det medisinske fakultetet i Oslo. Veldig eksotisk, forteller Åsta.
Hun hadde allerede gått et år ved Nordkonserv, Næringsmiddeltekniske skole, i Stavanger etter realartium hjemme i Sandnes. Men Åsta hadde også fått et Rotary-stipend og skulle reise til USA, så nå ble hun veldig i tvil om hva hun skulle gjøre.
Sandnesjenta dro sammen med sin mor til Oslo for i alle fall å skaffe seg visum ved Den amerikanske ambassaden. Tilfeldigvis var det den 4. juli, USAs nasjonaldag, og kontoret var stengt da de to troppet opp. Dermed dro de i stedet til Universitetet for å høre litt om det nye studiet.
– Der fikk vi møte en av dosentene som syntes bakgrunnen min hørtes spennende ut, så han oppfordret meg til å komme til Oslo.
Hun var fortsatt i tvil, men endte med å si fra seg stipendet og satse på ernæring. Selv var hun fornøyd med avgjørelsen, men det var ikke alle:
– Jeg fikk brev fra USA med bilde av de eldre, mannlige rotarianerne som satt der og ventet på meg. Hahaha - det var ganske morsomt, ler Åsta hjertelig.
Spørsmålet hun aldri glemmer
Studiene var knallharde, minnes Åsta, og de femten studentene hadde full undervisning hele dagen og om kvelden var det laboratoriearbeid. Under studiene traff hun bergenseren Olav Ellingsen med egen krydderfabrikk (HINDU) og forlovet seg med ham. Men etter skoletiden i Oslo, fikk hun jobb på konsverindustriens hermetikklaboratorium i Stavanger og dro tilbake dit.
– Tilfeldighetene ville det slik at lab-sjefen i Toro ringte sjefen ved hermetikklaboratoriet og fortalte at han trengte en som kunne gjennomgå råvarer, sammensetninger i produktene og ernæringsinnhold. Og det viktigste av alt, vedkommende måtte kunne opprette et sensorisk laboratorium hos Toro, altså en smakstest-lab, forklarer Åsta.
– Dette må være noe for deg, sa sjefen i Stavanger. Jeg hadde jo hatt sansefysiologi, medisinsk statistikk og ernæring, og i tillegg hadde jeg en forlovede i Bergen. Så dette var en innertier for meg. Jeg sa ja og flyttet hit i 1970!
På plass hos Toro, drevet av selskapet Rieber & Søn, satte Åsta i gang arbeidet. Og en dag fikk hun et spørsmål, som skulle prege resten av yrkeslivet hennes: Er det var gluten i buljongterningene?
Et glutenfritt samarbeid
Dette var et spørsmål ingen kunne svare på i Toro på den tiden, så Åsta satte i gang undersøkelser og kunne erklære buljongterningene for glutenfrie. Og dette ble starten på Åstas glutenfrie engasjement.
– Jeg begynte å se på alle produktene til Toro med andre øyne. Hva inneholdt de og hva kunne vi ta bort av unødige tilsetningsstoffer? Og kunne vi bytte all hvetemelet med for eksempel mais eller ris?
Hun setter ned tekoppen fra Egersund, en gammel Herrebø-kopi.
– Det var helt utrolig, for jeg fikk jo til mye bare på den måten, forteller Åsta. Og det gjaldt ikke bare spesialproduktene.
Hun begynte å jobbe sammen med cøliakiforeningen i Bergen i 1974 for å utvikle nye glutenfrie melblandinger.
– Det begynte med en melblanding, Os-miksen, som Aud Henriksen hadde laget. Og så ble jeg kontaktet av Berit Amundsen, Grethe Salbu og ikke minst Ruth Aag i cøliakiforeningen. Det var flere som bidro, men jeg husker ikke navnene på alle nå.
Verdens første 
Men før de kunne fortsette, måtte Toro-sjefen overtales.
– Jeg måtte legge all min styrke i overtalelsen av direktøren, forteller Åsta.
– Det var jo ikke noe stort marked å satse på, så jeg måtte bruke all min sjarm, klukkler hun.
Og de fikk lov.
– Vi sto oppe i Torofabrikken på lørdagene, for fredagen ble fabrikken vasket helt ned, så da var det trygt å teste på lørdagen. Jeg fikk også med meg frivillige fra Toro og sammen med Bergens-kvinnene sto vi her og jobbet med melblandingene, en lys og en grov.
Etter lang tids prøving og feiling var både de frivillige og Toroansatte fornøyde med produktene og de skulle settes i produksjon.
– Vi fikk lov til å produsere mandager, for da var utstyret rent. Først laget vi brød til storkjøkken, og når det fungerte, skulle vi få lov å prøve oss på privatmarkedet
Hun trekker pusten.
– I 1979 hadde jeg utviklet det jeg vil kalle verdens første grove glutenfrie brød! Vi sjekket selvfølgelig markedet og kunne ikke finne andre som hadde det samme. Og i 1981 kom de på markedet i vanlige butikker, både den grove og den fine melmiksen.
Mest stolt av
Resten er historie. Toros glutenfrie melblandinger har vært en suksess og siden fulgte både glutenfrie vafler, kakemikser, frokostblanding, sauser og supper.
I tillegg har hun også hatt ansvar for deklarasjoner, ingredienser og ernæring i hele Toros store og innholdsrike portefølje av produkter, drevet utstrakt opplæring i hele landet, hun har hatt verv ved både Haukeland og Universitetet i Bergen, og sittet i Norsk cøliakiforenings fagråd. Hennes engasjement i det landsdekkende Teknologisk Matforum har også hatt stor betydning for matvarebransjen
I 2011 fikk hun Norsk cøliakiforenings hederspris for sitt sterke engasjement og gjennomføringskraft for å få frem nye og et bredere spekter av glutenfrie produkter. “For alltid å være lydhør og villig til å prøve ut nye oppskrifter. For sin store kunnskap om lovverk og regler. For alltid å stille opp for fylkeslag eller på sentrale arrangementer. For lang og aktiv deltagelse i NCF Fagråd”.
– Hva er du mest stolt av i hele din karriere?
Åsta tar en liten tenkepause, før hun slår fast:
– Det må være de glutenfrie produktene! For det var det største pionerarbeidet.