Cøliaki og osteoporose

For et år siden fikk Grethe Elisabeth Hansen (71) diagnosen cøliaki. Seks år tidligere fikk hun vite at hun var benskjør. Mest sannsynlig har hun hatt begge sykdommene i mange år uten å vite det.

Tekst: Nina Sævik

– Begge diagnosene kom i utgangspunktet overraskende på meg, men i ettertid så har jeg nok ikke vært helt symptomfri likevel, sier Grethe.

– Jeg har brukket håndleddene mine ved to anledninger, første gang for over ti år siden. Jeg stod på en krakk med hjul, og mistet balansen og brakk begge håndleddene da jeg skulle ta meg for. Det var et hardt fall, og det var ikke mistanke om benskjørhet den gangen. Noen år senere brakk jeg det ene håndleddet på nytt da jeg falt på isen. Da ble jeg henvist til Haukeland sykehus for å måle benstrukturen. Bildene viste at jeg var benskjør.

Grethe ble henvist videre til et kurs for folk med benskjørhet.
– Mitt inntrykk var at de andre som deltok på kurset var veldig dårlige, og hadde brukket ben flere ganger. Jeg husker jeg tenkte at sånn er det ikke for meg. Jeg fikk ikke noe videre oppfølging den gangen, og siden jeg ikke hadde noen plager gjorde jeg ikke noe mer med det, sier Grethe.

Ny henvisning

For et år siden hadde Grethe time hos fastlegen, og underveis i samtalen kom de inn på prøvene hun hadde tatt flere år tidligere.

– Legen fant fram målingene som ble tatt av benstrukturen min, og sa at jeg ut ifra resultatene den gangen er ganske benskjør. Han henviste meg til Haukeland sykehus for å ta nye bilder, sier Grethe.

Nye bilder ble tatt, og resultatene viste at benskjørheten hadde blitt verre siden forrige målinger. I tillegg hadde sykehuset tatt flere blodprøver, deriblant for cøliaki, som slo positivt ut.

– Jeg visste ikke at de hadde tatt blodprøver for cøliaki, og ble overasket da jeg fikk innkallelse til gastroskopi. Jeg hadde ikke mistanke om cøliaki, så det kom som lyn fra klar himmel, sier Grethe.

Etter råd fra legen, fortsatte hun med glutenholdig kosthold. Gastroskopi ble tatt, og det var ingen tvil, hun hadde cøliaki. Grethe begynte å spise glutenfritt med en gang hun fikk diagnosen, og hun merket raskt bedring.

– Når jeg ser tilbake så har jeg hatt litt vondt i magen av og til, og kunne våkne opp om natten av at jeg var kvalm. Det gjør jeg ikke nå lenger. Jeg har også vært plaget med kramper i bena, spesielt om natten, det er også borte. Før hadde jeg heller aldri lyst på brødskiver, mens nå spiser jeg mye glutenfritt brød, og jeg har generelt fått bedre matlyst. Og ikke minst – jeg har et helt annet energinivå, og jeg orker mer nå! Det har de rundt meg også merket, sier Grethe.

Dobbeldiagnose i mange år

Legen på Haukeland sykehus tror Grethe har hatt benskjørhet og cøliaki i mange år. I det daglige synes hun cøliakien er mest utfordrende.

– Det er mye å sette seg inn i, synes jeg. Det er ikke bare å ta en tur innom en kafé lenger, men jeg har heldigvis venner og familie som er flinke til servere glutenfritt når jeg er på besøk. Jeg har vært på bakekurs, og har planer om å komme i gang med bakingen.

– Jeg merker ikke noe til benskjørheten i hverdagen, annet enn at jeg går på medisiner samt at jeg tar kalsium og vitamin D. Jeg ble også henvist til fysioterapeut på Haukeland sykehus, og der har jeg fått gode råd samt styrkeøvelser som jeg bør gjøre minst tre ganger i uken. I tillegg går jeg mye tur i ulent terreng. Jeg føler meg frisk og ser lyst på fremtiden, avslutter Grethe.

Det er en sammenheng

Studier har tidligere vist at personer med cøliaki har 40-70 % større risiko for å utvikle lav beintetthet og osteoporose enn sine friske jevnaldrende. Det er mange årsaker til at cøliakipasienter kan utvikle osteporose.

Hovedgrunnen er sannsynligvis nedsatt opptak av næringsstoffer fra tarmen (malabsorpsjon), og da spesielt kalsium. Dette kan gi lavt nivå av vitamin D og forstyrrelser i kalsium-stoffskiftet.

Men også pasienter med cøliaki som ikke har malabsorpsjon har økt risiko for osteoporose. Årsaker til dette kan være kronisk betennelse (inflammasjon), redusert transportevne av vitamin D, endringer i kjønnshormonbalansen eller tilstedeværelse av andre sykdommer som laktoseintoleranse eller autoimmune sykdommer (for eksempel diabetes, stoffskiftesykdommer eller bindevevssykdommer).

Ubehandlet cøliaki kan også forstyrre cellene som er ansvarlige for omdanningen av beinvev, slik at nedbrytningen av bein blir større enn nydannelsen av bein.

Du kan lese mer om cøliaki og osteoporoseforskning HER.

FAKTA OM OSTEOPOROSE

Osteoporose betyr at benvevet har mistet så mye kalsium (kalk) at det ikke lenger er så sterkt som før.
Osteoporose anses av mange forskere som en risikotilstand og ikke en sykdom. Dette skyldes at begrepet omfatter alt fra tilstander med lav benmasse uten brudd til kronisk behandlingstrengende sykdom med flere brudd og store plager.
Noen har høyere risiko enn andre. Arv og gener har stor betydning. Spør mor og far.
Kvinner rammes oftere enn menn.
Man får det sjelden før 55-års alderen.
Rammer hele skjelettet.
Ingen symptomer inntil osteoporotiske brudd er et faktum. Problemet er at du allerede kan ha mistet mye av benvevet før det oppstår et brudd.
Skjelettets benmasse og styrke reduseres gradvis over tid slik at det kan oppstå brudd selv ved små belastninger, særlig i hofte, håndledd og rygg.

Tips til deg som lever med osteoporose

Hør med legen/sykehuset om du skal ha behandling med medisiner.
Vær fysisk aktiv for å styrke musklene og stimulere oppbyggingen av benvevet. All slags aktivitet er bra, men absolutt best er vektbærende trening, som rask gange og løping, dansing. Styrketrening øker eller vedlikeholder muskelmasse og motvirker beintap. Aktiviteter som kan gi brudd, slik som kontaktsport, bør unngås.
Spis for det meste sunn mat med mye kalsium, vitamin D og protein (ev. kosttilskudd i samråd med lege), og begrens inntaket av usunn mat.
Gjør gode valg av hverdagsmaten i den glutenfrie hylla; velg bakervarer med mest mulig fullkornsmel og minst mulig stivelse, da får man i seg mer vitaminer, mineraler og protein.
Ha et moderat alkoholkonsum og unngå røyk om du kan.

Kilde: Norsk Osteoporoseforbund

Denne artikkelen ble først publisert i glutenFRI nr. 1-2024