Her er debattinnlegget fra generalsekretær Hans Otto Engvold i Norsk cøliakiforening som svar på Geir Kulias innlegg: Jeg har cøliaki. Kutt Nav-støtten min.

Hvis du vil lese NCFs svarinnlegg slik det står i Aftenposten, kan du trykke på lenken i tittelen. 

Cøliaki varer livet ut

Geir Kulia har cøliaki og mener at han, og alle andre voksne med cøliaki, bør klare seg uten grunnstønad. Han reiser en viktig diskusjon: Hvordan skal fellesskapet prioritere, og hvilke ekstrautgifter bør samfunnet dekke? Den debatten tar vi gjerne. Personlige preferanser fra én person er et svakt grunnlag for å avvikle en veletablert ordning som gjelder alle med samme diagnose.

«Cøliaki er kjipt», skriver Kulia. Det er mer riktig å si at cøliaki er en alvorlig autoimmun sykdom som norske helsemyndigheter klassifiserer som en varig og invalidiserende tilstand. Ubehandlet kan sykdommen gi alvorlige helseskader.

En stor norsk studie, publisert i The Lancet Child & Adolescent Health i juni i år, viser at stadig flere barn får cøliaki, og sykdommen er nå den vanligste autoimmune sykdommen hos barn. Et strengt glutenfritt kosthold er fortsatt den eneste behandlingen. Behovet for glutenfri mat forsvinner heller ikke når man fyller 18 år, men varer livet ut.

Derfor er vi uenige i kronikkens grunnpremiss: At glutenfri mat er et valg. «Behandlingen består i at jeg lar være å spise gluten», skriver Kulia og foreslår ris som alternativ til brød. Et glutenfritt kosthold handler ikke om å velge bort enkelte matvarer. Det handler om å kunne følge et fullverdig kosthold i tråd med Helsedirektoratets kostråd, uten gluten, men fortsatt med minst 30 g fiber og 90 g fullkorn hver dag  Glutenfri mat er ikke en preferanse for personer med cøliaki. Det er medisinsk nødvendig.

Samtidig har prisutviklingen på glutenfrie produkter vært langt høyere enn for mange ordinære matvarer. Prissammenlikninger fra blant annet Norsk cøliakiforening og NRK viser at flere glutenfrie spesialprodukter har økt betydelig mer i pris enn tilsvarende glutenholdige varer. Enkelte produkter koster fortsatt opp til 20 ganger mer enn standardalternativene.

Grunnstønaden er ikke en fattigdomsytelse. Den skal bidra til å dekke dokumenterte, varige ekstrautgifter som følger av sykdom. Når grunnstønaden over tid ikke prisjusteres i takt med kostnadsutviklingen, svekkes ordningens formål – og det rammer dem som har minst økonomisk handlingsrom hardest.

Et grunnleggende prinsipp i norsk helsepolitikk er at nødvendig medisinsk behandling ikke skal avhenge av størrelsen på lommeboken. Dette prinsippet bør også gjelde personer med cøliaki.

Cøliaki forsvinner ikke ved myndighetsalderen. Det gjør heller ikke behovet for støtte til vår eneste medisin: Det glutenfrie kostholdet.