Norsk cøliakiforening møtte Geir Kulia til debatt hos NRKs Dagsnytt 18 den 3. august. Trykk på lenken for å se innslaget, det kommer sist i sendingen, fra ca.18.50.

Her kan du lese de to debattinnleggene fra generalsekretær Hans Otto Engvold i Norsk cøliakiforening som svar på Geir Kulias innlegg: Jeg har cøliaki. Kutt Nav-støtten min. Det første ble publisert 3. august og det andre den 14. august.

Hvis du vil lese NCFs første svarinnlegg slik det står i Aftenposten, kan du trykke på lenken i tittelen. 

Cøliaki varer livet ut

Geir Kulia har cøliaki og mener at han, og alle andre voksne med cøliaki, bør klare seg uten grunnstønad. Han reiser en viktig diskusjon: Hvordan skal fellesskapet prioritere, og hvilke ekstrautgifter bør samfunnet dekke? Den debatten tar vi gjerne. Personlige preferanser fra én person er et svakt grunnlag for å avvikle en veletablert ordning som gjelder alle med samme diagnose.

«Cøliaki er kjipt», skriver Kulia. Det er mer riktig å si at cøliaki er en alvorlig autoimmun sykdom som norske helsemyndigheter klassifiserer som en varig og invalidiserende tilstand. Ubehandlet kan sykdommen gi alvorlige helseskader.

En stor norsk studie, publisert i The Lancet Child & Adolescent Health i juni i år, viser at stadig flere barn får cøliaki, og sykdommen er nå den vanligste autoimmune sykdommen hos barn. Et strengt glutenfritt kosthold er fortsatt den eneste behandlingen. Behovet for glutenfri mat forsvinner heller ikke når man fyller 18 år, men varer livet ut.

Derfor er vi uenige i kronikkens grunnpremiss: At glutenfri mat er et valg. «Behandlingen består i at jeg lar være å spise gluten», skriver Kulia og foreslår ris som alternativ til brød. Et glutenfritt kosthold handler ikke om å velge bort enkelte matvarer. Det handler om å kunne følge et fullverdig kosthold i tråd med Helsedirektoratets kostråd, uten gluten, men fortsatt med minst 30 g fiber og 90 g fullkorn hver dag  Glutenfri mat er ikke en preferanse for personer med cøliaki. Det er medisinsk nødvendig.

Samtidig har prisutviklingen på glutenfrie produkter vært langt høyere enn for mange ordinære matvarer. Prissammenlikninger fra blant annet Norsk cøliakiforening og NRK viser at flere glutenfrie spesialprodukter har økt betydelig mer i pris enn tilsvarende glutenholdige varer. Enkelte produkter koster fortsatt opp til 20 ganger mer enn standardalternativene.

Grunnstønaden er ikke en fattigdomsytelse. Den skal bidra til å dekke dokumenterte, varige ekstrautgifter som følger av sykdom. Når grunnstønaden over tid ikke prisjusteres i takt med kostnadsutviklingen, svekkes ordningens formål – og det rammer dem som har minst økonomisk handlingsrom hardest.

Et grunnleggende prinsipp i norsk helsepolitikk er at nødvendig medisinsk behandling ikke skal avhenge av størrelsen på lommeboken. Dette prinsippet bør også gjelde personer med cøliaki.

Cøliaki forsvinner ikke ved myndighetsalderen. Det gjør heller ikke behovet for støtte til vår eneste medisin: Det glutenfrie kostholdet.

Innlegg nummer to fra NCF, publisert i Aftenposten 14. august 2026. Ønsker du å lese innlegget i Aftenposten, kan du trykke på tittelen.

Norsk cøliakiforening er grunnleggende uenig i Kulias forslag

Å kutte grunnstønaden ville være et dramatisk brudd på dagens praksis og etablerte kjerneverdier

Geir Kulia har cøliaki og mener staten bør kutte grunnstønaden til alle voksne. Han mener at de som ikke har råd til å dekke merkostnadene ved et medisinsk nødvendig glutenfritt kosthold selv, skal i stedet kunne få støtte etter en behovsprøving.

Kulias hovedargument synes å bygge på hans ideologiske syn om at «staten skal bære det vi ikke kan bære selv». Dette er Norsk cøliakiforening grunnleggende uenig i.

Dagens grunnstønad er en sentral del av den norske samfunns- og velferdsmodellen. En forløper til ordningen ble opprettet i 1961 og innlemmet i folketrygden i 1967. Fra 1970 ble cøliaki inkludert. Både tradisjonelt og prinsipielt er dette en ytelse som skal kompensere for alvorlig, langvarig sykdom – og varige, dokumenterte merutgifter knyttet til dette. Dette er vesensforskjellig fra en sosialytelse.

Alternativt å innføre behovsprøving av offentlig helsehjelp for cøliaki vil være et dramatisk brudd på dagens praksis og etablerte kjerneverdier. Logisk sett vil en slik tenkt endring også medføre at alle offentlige helseytelser underlegges samme prinsipp.

I et slikt samfunn skal de som er rike nok, fullt ut betale for alt det koster eksempelvis å oppsøke fastlege, bli operert på offentlige sykehus eller få rekvirert dyre medisiner for kroniske og alvorlige sykdommer. Dette vil være en samfunnsmodell som er svært forskjellig fra det Norge vi kjenner.

At man selv befinner seg i en privatøkonomisk privilegert situasjon i dag, er ingen garanti for at dette vedvarer gjennom et helt livsløp med de konsekvenser det kan ha for hver enkelt. Livet er omskiftelig, men grunnstønaden bør ikke være det.

Artikkelen er oppdatert 20. august 2026 med siste innlegg i debatten.