– Mange trodde jeg var lat

✎ Nina Sævik 📷  Espen Edin

På Blaker, et lite tettsted utenfor Oslo, bor Julia Døhlen Edin (40) med mannen Espen (41) og sønnen Vetle (7). Julia jobber som kreativ leder i konsulentselskapet EGGS, A part of Sopra Steria, men mange vil kjenne henne igjen fra bloggen Magevennlig mat som hun har drevet i mange år. Hun har også gitt ut et par kokebøker, og i januar kommer hun ut med ny bok, LavFODMAP

– Magevennlige favoritter. Inspirasjonen bak den populære bloggen og bøkene har vært hennes egne mageproblemer.

– Jeg har hatt vondt i magen siden jeg gikk i 1. klasse på barneskolen. Dagen startet ofte med et glass melk og to brødskiver til frokost hjemme. Med en gang maten var spist kom smertene, og jeg ble sittende på do og gråte til jeg hadde tømt meg. Jeg skulle egentlig gå til skolen, men det rakk jeg sjeldent. I stedet endte det med at mamma kjørte meg i siste liten, forteller Julia.
 

– Med en gang maten var spist kom smertene.

Nå er du ferdig

Med et lavt energinivå, var det mange som trodde at Julia var lat, og at hun prøvde å snike seg unna aktiviteter. Oppveksten var preget av mye magevondt, tester og sykehusopphold. Da hun var 9 år fant de en svulst mellom halebeinet og tykktarmen, og legene trodde at den kunne være årsaken til smertene. Svulsten, som heldigvis var godartet, ble operert ut, men Julia hadde fortsatt smerter.

– Etter operasjonen var legene litt sånn «nå har vi gjort vårt, nå er du ferdig». Og det var ingen oppfølging på at jeg fortsatt var dårlig. I journalen min står det at jeg var et nervøst barn med skilsmissefamilie, og at jeg hadde en engstelig mor – men det var jo ikke noe rart at hun var engstelig, så dårlig som jeg var! Ordene bagatelliserte smertene mine, og jeg tror de fulgte meg veldig lenge, sier Julia.

25 år pg 40 kg

Julia slo litt ut på laktoseintoleranse, og etter hvert fikk hun også påvist ikke-cøliakisk glutensensitivitet. Hun hadde gode og dårlige perioder og flere tester som ikke hjalp henne så langt på vei. Da hun var 20 år gammel stod studier i Italia for tur.

– De første to årene i Italia gikk strålende, men tredje og siste året var veldig hektisk med over 20 eksamener i tillegg til bacheloroppgave. Stresset påvirket meg ganske mye, og med et italiensk kosthold med mye pasta og pizza på studentbudsjett, ble jeg veldig dårlig midtveis det siste året, sier Julia.

– Jeg husker jeg feiret julen hjemme det året, og jobbet på et avlastningshjem for psykisk utviklingshemmede hele ferien. Da jeg dro tilbake til Italia var jeg veldig sliten og dårlig, og løp sikkert 40 ganger på do i døgnet. Det begynte å komme ut blod, og på et tidspunkt ringte mamma meg. Jeg snøvla et eller annet til henne, og hun ba meg ta temperaturen – som viste rundt 42 i feber. Hun fikk tak i en venn av meg som plutselig stod og hamret på døren, og som fikk meg inn i en taxi til sykehuset. På sykehuset fikk jeg diagnosen ulcerøs kolitt, som ble gjort om til Chrons da jeg kom tilbake til Norge. Det ble et vendepunkt for meg. Jeg var 25 år og veide bare litt over 40 kg – men overlykkelig over å endelig vite hva det var som feilte meg. Det var utrolig befriende, sier Julia.
 

– Det ble et vendepunkt for meg.

Dobbelt opp

Med en ny diagnose var det mye å sette seg inn i. Medisinen hun fikk for Chronsen gjorde henne stabil og fin, men hun reagerte fortsatt sterkt på enkelte matvarer.

LavFODMAP, som var stort i utlandet, hadde på denne tiden også kommet til Norge. FODMAP er en samlebetegnelse for ulike grupper av tungt fordøyelige kortkjedede karbohydrater (fermenterbare oligo-, di-, og monosakkarider og polyoler). Matvarer med (høyt) innhold av FODMAP er vist å kunne gi økte mage- og tarmplager hos personer med irritabel tarm (IBS). Eksempler på matvarer som inneholder mye FODMAP er hvete, rug, epler, blomkål, løk, melk og sukkerfrie pastiller.

– Jeg endte opp med å delta i et lavFODMAPforskningsprosjekt på Lovisenberg Diakonale sykehus. Jeg gikk først på en streng eliminasjonsdiett, for å så tilsette ny matvare hver tredje dag og registrere symptomer. Ikke så langt ut i forløpet testet jeg eple og eplejuice. Det endte med innleggelse på sykehus, og jeg falt ut av forskningsprosjektet fordi jeg klarte ikke å hente meg inn igjen. I stedet fikk jeg full utredning av klinisk ernæringsfysiologer på Lovisenberg Diakonale sykehus. Og da fant de ut at jeg har IBS, sier Julia.

– Å starte på lavFODMAP-dietten ble en ny hverdag for meg – fra å ligge på sofaen etter hvert måltid, utslitt og med smerter, til at jeg faktisk kunne styre unna det som ga meg vondt, og spise riktig.

– Hvordan følger du lavFODMAP-dietten i dag?

– Som regel deles lavFODMAP inn i tre faser. Først går man igjennom den mest strikte fasen, deretter har man en testfase hvor man tester hvilke matvarer man reagerer på, og så blir summen av det det man lever etter. Og det er der jeg er i dag. Jeg vet at jeg tåler litt mango, og jeg vet at jeg kan tåle litt laktose hvis jeg ikke spiser noe annet jeg ikke tåler. Hvis jeg spiser løk, laktose og litt mango, så blir det for mye. Alle matvarer som er merket rødt i lavFODMAP-tabellen reagerer jeg sterkt på, sier Julia.

Vanskelig å skille

For Julia har det vært veldig vanskelig å skille på symptomene fra Chrons og IBS.

– Jeg klarer det nå, men det har tatt lang tid. Mitt inntrykk er at har du først fått en diagnose, så er det lett for leger å skylde på den for andre plager også. Det er veldig synd, for jeg tror det er mange som har tilleggsdiagnoser.

– Hvilken diagnose synes du er mest utfordrende?

– Da jeg traff mannen min hadde jeg vært dårlig i en periode uten å få gode medisiner for Chronsen, og plutselig fikk jeg åpne sår i deler av tarmen. Da var det rett på sykehus i ambulanse, og med oppkast med blod og diaré. Det var veldig dramatisk, og kunne potensielt vært livstruende. Så Chrons er skummelt, og handler mer om redsel. Men samtidig møter jeg en større forståelse i samfunnet for å ha en kronisk diagnose. Det er mye enklere å si at jeg har Chrons enn å si at jeg har IBS og må ha mat uten løk, sopp, hvete, etc. Å være sosial med IBS er vanskeligere, sier Julia.

Glad i å lage mat

Det er ingen hemmelighet at Julia er glad i å lage mat, og til tross for en travel hverdag med familie og jobb, prøver hun å lage mest mulig mat fra bunnen av, og styre unna ferdigprodukter med lange ingredienslister og e-stoffer.

– I går lagde vi hjemmelaget tomatsuppe, som er så godt og næringsrikt! Det tar bare 15 minutter å lage – og det er jo ikke noe vanskelig, man må bare planlegge litt mer.

– Her hjemme går det fint med stort sett magevennlig mat til alle sammen. Det er når man reiser på ferie, skal ut å spise eller i selskap det kan være litt utfordrende. Skal jeg til familie og venner som kjenner meg godt, så lager de mat som jeg tåler,
sier Julia.

En fanesak

Julia synes det er fint å kunne hjelpe andre i samme situasjon ved å være åpen om egen helse, men det har vært vel så viktig å være med å bryte ned tabuet om det å leve med mageproblemer.

– Holdningen i samfunnet har endret seg ganske mye siden jeg var barn – på den tiden var det fullstendig tabu og flaut å ha mageproblemer. Jeg husker at det var noen som sa til meg at «jenter promper ikke», og det satte spor i meg. I dag kan jeg le av det og si «jo, det gjør vi!», sier Julia.
 

– Det var noen som sa til meg at «jenter promper ikke».

Snu det til noe positivt

For Julia er det også viktig å være åpen om at hun har gode og dårlige dager.

– Det er viktig for meg å være åpen og ærlig om sykdommene, både i privat- og jobbsammenheng. Å pushe meg selv så langt at jeg kollapser kan være veldig dramatisk for alle, og ikke noe å hige etter.

– Jeg var nylig innlagt på sykehuset i fem dager fordi tarmen ikke tar opp den næringen den skal. Det er dessverre en del av livet innimellom, som også de rundt meg må forholde seg til. Det gjelder å finne løsninger som fungerer best mulig for alle parter.

– Det er mye som er kjipt ved å være kronisk syk, men jeg har lært utrolig mye av det. Jeg har klart å få noe positivt ut av det, og klarer man det, har man kommet langt, avslutter Julia.