Bakeleder med englevakt

– Jeg tror jeg har hatt cøliaki hele livet. Jeg har alltid hatt perioder med vond mage, allerede som liten jente. Mamma og pappa ringte til legen en gang, og han kom hjem på legevisitt som de gjorde på den tiden, men han konkluderte med at jeg hadde kolikk, forteller Aud-Margaret Vamsæter Kogstad (67). 

 

– Jevnlig hadde jeg episoder hvor jeg følte meg uvel, men jeg fikk høre at det var helt vanlig at barn hadde litt vondt i magen av og til.

 

Aud-Margaret har fire barn, og da minstemann Sindre var 2 år, ble han veldig dårlig. 

 

– Jeg var helt fortvila, for maten bare rant igjennom ham. Jeg hadde tre barn fra før og visste at dette ikke var normalt. Men på legesenteret ble vi ikke tatt på alvor – ikke engang den gangen jeg hadde skifta bleie på ham syv ganger før kl. 8 på morgenen. Legen mente at det ville gå seg til av seg selv. 
 

 

 

Aud-Margaret hadde en tante som jobbet på legesenteret, og som hadde en datter med cøliaki. Hun mistenkte at Sindre kunne ha cøliaki, og hjalp Aud-Margaret med å få ham på sykehus.

 

– På sykehuset fikk jeg beskjed om at han kunne dødd av underernæring. Så alvorlig var det. Han så ut som et typisk «Biafra-barn», og orka ingenting. Han fikk raskt diagnosen cøliaki, men ble værende på sykehuset en stund. I dag er han 36 år og frisk og rask, sier Aud-Margaret. 

Det skulle fortsatt gå mange år før hun selv fikk diagnosen. 

 

– Jeg var stadig vekk dårlig i magen, og til slutt sa mamma at «nå går du og sjekker deg, jeg betaler for gastroskopi privat». Hun hadde jo ikke god råd, men det skulle hun! ler Aud-Margaret. 

 

Hun dro til fastlegen og tok mange blodprøver, og slo ut positivt på cøliaki. Aud-Margaret var overlykkelig for å endelig få svar på hva det var som feilte henne. Etter gastroskopi på Volvat var det ingen tvil, hun hadde cøliaki. 

 

– Jeg rakk å bli 55 år før jeg fikk diagnosen. Man skulle tro at jeg burde tenkt i de baner tidligere siden sønnen min har cøliaki, men det slo meg aldri. Jeg har alltid følt meg frisk, bortsett fra at magen slo seg vrang innimellom. Nå kunne jeg endelig legge om kostholdet og bli bedre. 

 

I ettertid har Aud-Margaret fått vite at hun også bør holde seg unna melk og egg. 

For et par år siden kom Aud-Margaret over en annonse hvor NCF søkte bakeledere. 

 

– Det hadde vært gøy å prøve, tenkte jeg. Jeg er jo lystbaker, og jeg har håndtert glutenfritt i mange år. Og jeg har jobbet som lærer så det var helt naturlig for meg å stå foran andre og lære bort noe. Kanskje jeg kunne gi noe tilbake til andre? 

 

I januar deltok hun på kurs for bakeledere, og hittil i år har hun vært med og holdt to kurs, et for barn og et for voksne

 

– Vi har fått gode tilbakemeldinger på kursene, det er veldig gøy å se små og store gå ut av døra med et smil om munnen.

 

– På kursene prøver vi å formidle at man kan bake alt man vil, selv uten gluten. Det er bare viktig å ikke gi opp med en gang, for det ordner seg. Tenk å ha en sykdom der du spiser deg frisk! Og slipper medisiner! Det er det beste av alt, sier Aud-Margaret.

Aud-Margaret og naboene hadde tidligere spøkt om at de bodde i et «leireli», men ingen av dem hadde sett for seg at grunnen under dem skulle rase sammen, og at liv og hus skulle gå tapt. 

 

– Det gjør meg ingenting å snakke om den natta. Det er fortsatt så ubegripelig at jeg ikke kan fatte at det skjedde, sier Aud-Margaret. 

 

– Jeg våkna opp av at alt i soverommet hoppa rundt, og først skjønte jeg ikke hva som skjedde. Men huset var i ferd med å gå i oppløsning, og jeg husker at jeg tenkte «dette er ikke et jordskjelv, det er leirskredet som vi har tulla om».
 

 

 

Og plutselig bretta madrassen seg hardt rundt Aud-Margaret.

 

– Jeg holdt meg fast i madrassen, og noen sekunder etter var jeg ute av huset. I den røde julenattkjolen min seilte jeg på madrassen nedover mens huset raste sammen bak meg. Jeg satte fast foten et par ganger før jeg gikk videre, hele 500 meter før jeg til slutt stoppa nedi gropa. Og av alle ting tenkte jeg på at julenatta kjentes mild ut.

 

Rundt henne hørtes knakelyder, planker som smalt mot hverandre og bygninger som raste. Det var mørkt, men hun kunne skimte noen juletrelys oppe langs kanten. Hun kunne også se baklysa på en bil blant vrakrester.

 

– Der satt jeg på madrassen min nederst i gropa og skjønte ikke helt om jeg drømte eller om det var virkelig. Jeg vurderte å bite meg i hånda, men det snødde, så det måtte jo være virkelig! 

 

Etter hvert som hun vendte seg til mørket så hun hustak, planker og tujahekken de hadde hatt mellom garasjen og huset.

 

– Jeg skjønte hvor alvorlig situasjonen var, men jeg klarte å beholde roen og tenke at nå må jeg bare sitte her og vente til noen kommer og hjelper meg. Jeg vet ikke helt hvordan jeg klarte å være så rasjonell. 

 

Etter en liten halvtime så hun blålysene. Og etter tre timer på madrassen kom Aud-Margaret seg endelig opp på trygg grunn ved hjelp av redningshelikopter. 

 

– Jeg bodde i en femmannsbolig, og den natta var vi ni stykker som sov i boligen, men det var bare tre av oss som overlevde. Det var det første huset som gikk og det ble helt smadra. Det er helt ufattelig at jeg overlevde. 

 

Det er mange som har slitt i ettertid. Både av de som overlevde raset, men også de som stod ved kanten og så ned, og tenkte "hva om ...".

 

– Jeg har ikke trengt profesjonell hjelp, men jeg har snakket mye om det med familie og venner. Det er så viktig å sette ord på det man går og tenker på, holder man det inni seg gjør man seg selv en bjørnetjeneste. 

 

– Man blir utrolig takknemlig for å få leve etter en slik hendelse. Man blir smertelig klar over at livet kan endre seg fort. Så man må prøve å leve i nuet, og gjøre hver dag god, sier Aud-Margaret.

Fra å eie en fin leilighet, garasje og bil stod plutselig Aud-Margaret igjen med kun nattkjolen og to ringer. Etter 80 dager fant de en stor arvekiste som hun hadde hatt i leiligheten sin. 

 

– Jeg ble så glad da de fant kista. I den lå det blant annet en blå kaketine, album og konfirmasjonsbildet av ene datteren min, sier hun.

Etter å ha bodd hos datteren siden raset, flyttet Aud-Margaret inn i helt ny leilighet i Gjerdrum sentrum tidligere i år. Fra stuevinduet sitt ser hun rasområdet og hvor det gamle hjemmet hennes var. NVE erklærte området for sikkert i august. 

 

 

– Nei, Gjerdrum er bygda mi. Her er jeg født og oppvokst, det er her jeg hører til, avslutter hun med et smil.