– Det morsomste er å komme i mål

Tekst: Tone Amundsen Nyvold
Foto: FinisherPix

For de som ikke vet det, så er Ironman en ekstrem konkurranse hvor deltagerne skal svømme 3800 meter, sykle 180 km og løpe 42 km. I ett og samme løp! Galskap, tenker mange av oss.

– Først tenkte jeg at jeg aldri skulle være med på noe så langt. Men så blir man bitt av basillen og får lyst til å utfordre seg selv litt, smiler Anette Jensen. I august gjennomførte hun en full triatlon i København på 13 timer og 14 minutter.
– Jeg tenker ikke på at jeg er syk. Jeg kan jo bli syk hvis jeg får i meg gluten, og jeg må ta hensyn til diabetesen.

Ble trigget av diagnosen

Anette fikk diabetes da hun var 12 år, og i 2012 fikk hun også diagnosen cøliaki.
– Det kom etter at jeg hadde fått jentene mine. Jeg gikk og hanglet og følte meg ofte trøtt og uopplagt. Jeg gikk ned i vekt, jernlageret var lavt og jeg hadde ganske mye vondt, men tenkte først at det bare var stress.

Anette gikk likevel til legen som testet henne for cøliaki, men blodprøven var negativ. Heldigvis ble hun likevel sendt på gastroskopi, og da var det ikke tvil om at det var cøliaki hun hadde.
– Jeg ble egentlig litt lettet da de fant ut hva det var, og ble raskt bedre på glutenfri kost. Jeg begynte å trene omtrent samtidig som jeg fikk diagnosen, og følte det ga meg energi og mestringsfølelse.

Mange går litt i kjelleren når de får en slik krevende dobbeldiagnose, men ikke Anette. Hun ble heller trigget til å fortsette treningen.
– Det begynte med at jeg meldte meg på Birken, et 21 km terrengløp. Det var gøy.

Deretter gikk det videre mot flere løp og triatlon-konkurranser. – Det er gøy å få til noe. Og det er veldig morsomt å komme i mål, det gir noe ekstra. Da får man lyst til å gjøre det en gang til. Prøve å strekke seg mot en ny konkurranse.

Det er veldig morsomt å komme i mål, det gir noe ekstra

– Triatlon er jo ganske ekstremt?
– Ja, det er jo svømming, sykling og løping, men det er forskjellige distanser man kan være med på. Jeg begynte med en kortere triatlon i 2014, da var det 750 meter svømming, 23 km sykling og fem km løping.

Passe på blodsukkeret

– Det er viktig å passe på blodsukkeret sitt. Noen legger det inn på treningsklokka si at de skal fylle på hvert 20. minutt, selv om man føler seg fin. Det er en typisk nybegynnerfeil at man ikke kjenner at man trenger det, men da kommer smellen, sier Anette.

– Bruker du insulinpumpe?
– Jeg bruker engangspenner som jeg har i lomma bak på ryggen. Og så bruker jeg sensor som måler blodsukkeret kontinuerlig. I tillegg har jeg med et vanlig blodsukkerapparat også, for jeg har ikke stolt helt på sensoren.

På Ironman stoppet Anette under syklingen for å måle blodsukkeret. Det hadde hun bestemt seg for på forhånd så hun ikke skulle bli for revet med av konkurransen til å la det være. Under Ironman-konkurransen så svingte blodsukkeret hennes mellom 2,7 til 22, så det kan svinge mye.
– Jeg må fylle på med karbohydrater underveis, og det øker jo blodsukkeret, så det er litt utfordrende, sier Anette.

Må planlegge godt

– Jeg er vant til å leve med diabetes. Men det er mye planlegging i forkant av en konkurranse i forhold til næring. Jeg må ha med egen mat, for det er alfa og omega å ikke gå tom underveis.
– Jeg spiser nesten bare grove knekkebrød. Jeg baker de fra Det glutenfrie verksted eller kjøper de fra Sigdal, for de er snille med blodsukkeret. Men jeg kan få litt lavt blodsukker hvis jeg bare har spist det før jeg skal ut å trene. Da må jeg kanskje ta en smoothie i tillegg, slik at jeg ikke går tom så fort. Etter
trening tar jeg ofte en YT restitusjonsdrikk. Den er også glutenfri.

– Hva spiser du underveis i et slik løp?
– Snickersjokolade, og så har jeg brukt fresubin næringsdrikk, som jeg kjøper på apoteket, den er glutenfri. Jeg fyller den på drikkeflasken på sykkelen, for det er lettere å drikke enn å spise med høy puls. De koster litt, men jeg bruker det bare som regel i konkurranser, sier Anette.
– Hattings pitabrød med Nugatti, er også godt og enkelt å spise. Hvis man føler at man blir litt kvalm, kan salte chips eller kjeks være lurt. Når man har holdt på en stund og svettet mye, er det greit å fylle på med litt salt. Energigele og sportsdrikk er også bra for å få i seg litt salter, for å motvirke kramper når man svetter så mye, forklarer hun.
– Det høres ut som jeg bare spiser og spiser, men det er faktisk veldig viktig. Jeg har gått tom noen ganger, og da er det tungt å komme i gang igjen, sier Anette.

Jeg har gått tom noen ganger, og da er det tungt å komme i gang igjen.

Meld fra hvor du skal

– Hvor mye trener du i løpet av en uke?
– Jeg prøver å få til minimum 10 timer i uka i sesongen. Alt over er en bonus, men det varierer litt. Sykkeltreningen tar tid. Jeg prøver å ta tre løpeturer og to svømmetreninger. Og så er det fint med variasjon i intensitet, og veksle litt på lange og korte økter. Det er viktig å høre på kroppen sin også, og har kroppen ikke lyst, så er det viktig å ta hensyn til det også.

– Er det slik at du helst ikke skal trene alene fordi du kan få føling?
– Jeg er ikke så veldig redd for det, men det er greit å varsle hvis man skal ut å trene alene. Jeg har alltid med meg druesukkertabletter eller energigele når jeg er ute og løper. Noen ganger når man er ute og løper så tenker man at man bare er sliten, men så har man kanskje lavt blodsukker. Én ting er når man er hjemme og kjent med alt, men når man er ute og reiser, så kan man få mat som gir andre utslag på blodsukkeret, så det er litt utfordrende.

– Hva gir det deg å trene så mye?
– Jeg har fått mye mer energi, og føler meg mere vel. Og jeg føler at jeg har klart å overvinne noe, for jeg var i utgangspunktet ganske redd for vann. Vi svømmer i åpen sjø, og det er mange rundt deg, og du ser ingen ting under vann. Jeg har faktisk gått på voksenkurs for å lære å crawle, smiler hun.

Den store styrkeprøven

I august bestod Anette den hittil største styrkeprøven, en full Ironman. Hun klarte seg fint gjennom 3,8 km svømming og 18 mil med sykling før hun startet på en full maraton på 42 km. De første 16 kilometerne med løping gikk også greit. Men så fikk hun en smell på grunn av lavt blodsukker.
– Jeg skjønte at jeg måtte prøve å få i meg litt næring, så da tok jeg en banan, og det de hadde på drikkestasjonene som jeg tålte, det var red bull og vanlig cola. Så da ble det litt løping og gåing om hverandre. På Ironman har de såkalte «cut off-tider», slik at hvis du blir liggende for langt bak blir du tatt ut av løpet. Men jeg var godt innenfor det, forteller Anette, som fullførte med glans.
– Det var en veldig bra løype. Det som er fint med Danmark er at det er ganske flatt, men motvinden kan jo være en utfordring. Stemningen var veldig god, og jeg har lyst til å gjøre det igjen!

Men akkurat nå er det annen konkurranse Anette har mest lyst til å delta i: – Norseman har samme lengde som konkurransen i København, bare at den er ekstrem fordi man begynner i Eidsfjord og går i mål på Gaustadtoppen, sier hun. 

– Hva er det som motiverer deg til slike ekstreme anstrengelser?
– Jeg konkurrer mot meg selv. Det er det som er målet. Å slå meg selv neste gang.

Jeg konkurrer mot meg selv. Det er det som er målet. Å slå meg selv neste gang.