Cecilie Nesheim bestiger verdens høyeste fjell sammen med samboeren Rune Hana, og lar seg ikke stoppe av at hun har både cøliaki og diabetes.

På verdens tak med cøliaki og diabetes

Cecilie Nesheim lar ikke sykdom hindre henne i å sette seg høye mål. Med både cøliaki og diabetes som ekstrabagasje, utfordrer hun seg selv ved å klatre verdens høyeste fjell. Men turen til Mount Everest skulle vise hvor små marginer det er mellom liv og død.

Tekst: Tone Amundsen Nyvold
Foto: Rune Hana

alt Til vanlig bor Cecilie Nesheim (36) og samboeren Runa Hana (40) i Vinje i Telemark, og lever tilsynelatende vanlige liv med jobb som henholdsvis saksbehandler og ingeniør. Men paret har en noe uvanlig lidenskap for høye fjell. Kilimanjaro, Aconcagua, Elbrus, Denali og Mount Everest er de høyeste fjellene på hvert sitt kontinent, og noe de færreste tør drømme om å bestige. Men Cecilie og samboer Rune har vært på alle. Og det til tross for at Cecilie har både cøliaki og diabetes type 1, mens samboeren har alvorlig astma. Ingen av dem vil la sykdom hindre dem i å sette seg høye mål.

Mer brysomt med cøliaki

Cecilie fikk påvist diabetes da hun gikk første året på videregående. Hun husker tilbake at hun syntes det var kjedelig å få diabetes, men dosene med insulin fungerte greit. I 2018 kom plutselig cøliaki-diagnosen helt ut av det blå, i forbindelse med en rutinekontroll.

– Jeg syntes det var mer brysomt å få cøliaki enn å få diabetes. Mye av det glutenfrie melet tulla veldig med blodsukkeret, så det ble vanskelig å ha kontroll på blodsukkeret i starten. Og man føler seg mer til bry når man skal på besøk til andre, forteller Cecilie.

Bitt av basillen

Hvem som fikk den første ideen om å klatre Kilimanjaro (5895 moh.) i 2016 er ikke Cecilie og Rune helt enige om, men det var på den turen de ble bitt av fjelltopp-basillen.

– På vei ned fra toppen, så booket vi en tur til Aconcagua (6962 moh.), som er det høyeste fjellet i Sør-Amerika. Men den turen var full, så da tok vi en treningstur til Elbrus (5642 moh.), det høyeste fjellet i Europa først. Og etter det har det bare ballet på seg, smiler Cecilie. Etter hvert har de også besteget de høyeste fjellene i Indonesia, Australia og USA.

Fin fottur

– I 2023 var vi på Manaslu i Himalaya, på 8163 moh. Det var en test for å se om Mount Everest (8849 moh.) var innenfor rekkevidde, forteller Cecilie.

Bestigningen av Manaslu ble en suksess, og i april 2024 satte paret igjen kursen for Himalaya, denne gangen med mål om å bestige verdens høyeste fjell. Det skulle bli en ekspedisjon som bød på uventede og tøffe opplevelser.

– Det er en åtte-ni dagers trekkingtur (fottur) før man kommer til basecamp på 5300 moh., som er utgangspunktet for den videre ekspedisjonen mot Mount Everest. Det er en veldig fin og overkommelig tur for alle som vil oppleve Himalaya, forteller Cecilie.

Underveis var Cecilie uheldig og tråkket over. En i reisefølget, en brite ved navn Dan teipet foten hennes, og ble en god venn av Rune og Cecilie i løpet av dagene og ukene de kjempet seg sammen mot toppen av Mount Everest.

Vel framme i basecamp ble både folk, stegjern, isøkser og annet utstyr velsignet av en Lama i en buddhistisk seremoni for å bringe hell og lykke på den farefulle veien mot toppen.

– Så startet ventingen på fint vær, slik at vi kunne starte på første rotasjon, forklarer Cecilie.

Når man skal bestige verdens høyeste fjell er det nemlig ikke slik at man bare kan starte i bunnen og gå oppover til man når toppen. Det tar tid for kroppen å venne seg til det reduserte oksygennivået i høyden. Rotasjoner betyr at klatrererme går opp til høyere camper og deretter ned igjen for å sove i lavere høyde. Dette gir kroppen tid til å tilpasse seg, og reduserer risikoen for høydesyke. Det er fire camper mellom basecamp og toppen av Mount Everest.

Glutenreaksjon på isbreen

– Hvordan er det å ha cøliaki på slike ekspedisjoner?
– Vi reiser med et selskap som er informert på forhånd, så det pleier å gå greit. Men på denne ekspedisjonen hadde jeg et uhell – og det på verst tenkelige sted, forteller Cecilie.

Den farligste strekningen mellom basecamp og camp 1, og består av en seks kilometer bratt isbre, som er i konstant bevegelse. Khumbu-isbreen, eller «brefallet» som den kalles av klatrerne, er beryktet for å være lunefull og det går ofte ras der. Siden det er mindre fare for ras før sola varmer opp breen, startet turfølget midt på natten. Det var derfor ikke den vanlige kokken som laget maten, men Cecilie ble forsikret om at havregrøten de fikk servert likevel var glutenfri. Mye tyder på at det ikke stemte, for på vei oppover breen ble hun fryktelig kvalm, fikk magesmerter og måtte på do.

– Det var ekstremt upraktisk å få en typisk glutenreaksjon når vi gikk i tau over et farlig område. Jeg måtte løsne meg fra de andre, men var fortsatt sikret til samboeren min med tau, og så måtte jeg bare be ham om å snu ryggen til mens jeg gjorde det jeg måtte. Det var ikke moro, men man får ikke gjort noe med det, smiler Cecilie skjevt og trekker på skuldrene.

– Blir du redd noen ganger?
– Ja, i det brefallet var jeg redd. Jeg går ikke så fort, og det var fare for ras. Når vi skal krysse bresprekker som det er lagt en stige over, så velger jeg å stole på at stigen er plassert støtt. Men jeg er bare 160 cm høy, så når vi må hoppe over brede sprekker er jeg engstelig for at folk skal få bryet med å trekke meg opp hvis jeg detter nedi, sier Cecilie.

Lager med insulin

Å klatre i ekstreme høyder krever mye utstyr og planlegging. Cecilie måtte i tillegg planlegge hvor mye insulin hun måtte ha med og ha på kontroll på blodsukkeret underveis. Heldigvis har hun en «knapp»
som skanner blodsukkeret hele døgnet, og det gjør det enklere å håndtere diabetesen.

– Jeg tok med tre ganger så mye insulin som jeg trengte. Noe ble lagret i Katmandu, noe i en landsby underveis, og resten hadde jeg med meg i kjølebag. Om natten hadde jeg insulinet i soveposen for å unngå at det frøs, forteller hun.
I tillegg hadde både hun og Rune alltid med et sett insulin i en «passpose» som lå inntil kroppen for at det ikke skulle fryse.

– Jeg fikk ikke føling, men blodsukkeret ble lavt noen ganger. Vi hadde med oss masse snacks fra Norge som jeg kunne spise ved behov. Men da jeg ble syk første gang og fikk høydemedisin, reagerte kroppen med å sende blodsukkeret til værs, så jeg måtte firedoble insulindosen, forteller Cecilie.

Lett å bli syk

Det er lett å bli syk i ekstrem høyde, og det ble flere runder med sykdom og antibiotikakurer for paret. De måtte da gå ned til sherpalandsbyene som lå lavere enn basecamp for å få behandling og hvile.

– Kroppen klarer ikke å bli frisk uten at man går lavere i høyde. Så det var mange som ble sendt ned for å restituere seg før man kunne gå opp i høyden igjen, forteller Cecilie.

– Før vi reiste, leste jeg boka til Arne Næss jr. om Mount Everest. Han kalte det

«The happy expedition», så jeg hadde som mål at jeg skulle huske å være glad for noe hver dag på denne turen. Men det ble litt vanskeligere enn jeg hadde trodd. Vi har ikke opplevd så mye sykdom og problemer på de andre turene våre som på denne, forteller Cecilie.

Strabasiøse forhold

Etter hvert kom de opp i camp 3 som ligger på 6700 moh. Her er det ekstreme forhold med streng kulde og det er vanskelig å puste på grunn av det lave oksygennivået, så deltakerne hadde startet på oksygen. Kroppen kjennes tung og treg på grunn av høyden, og alt går litt saktere.

– Vi skulle starte klatringen til camp 4 ved midnatt. Men da vi hadde pakket alt utstyret, kledd oss og tatt på stegjern, var det blitt så dårlig vær at vi måtte gå inn i teltet igjen. Siden vi hadde brukt så lang tid på å pakke ned alt utstyret, valgte vi å bare sitte i dundressen og vente, men det viste seg å være en dårlig vurdering, sier Cecilie. Uten mulighet til å få mat eller ordentlig hvile, ble de sittende å vente i fem timer før det ble bra nok vær til å fortsette turen opp til camp 4.

– Det er 850-900 høydemetere på to kilometer, så det er veldig bratt. Vi brukte ni timer, og drakk bare to-tre desiliter med vann og spiste noen seigmenn i løpet av de timene fra vi stod opp ved midnatt, forteller Cecilie.
– Det må være utfordrende i forhold til insulin å gå så bratt og lenge uten mat?
– Det går ganske greit på grunn av adrenalinet, men jeg justerte ned langtidsdosen. Og de dagene det er tyngst og verst, så får jeg heller ha litt høyt blodsukker, for jeg får ikke tatt av meg dundressen og satt insulin mellom campene, sier Cecilie.

Egentlig ville sherpaene at de bare skulle hvile to timer i camp 4 før de startet på toppstøtet. Men Cecilie og Rune trengte en natt å restituere seg på etter den strabasiøse turen opp til camp 4.

Ulykke ved målstreken

– Da vi skulle starte toppstøtet dagen etter hørte vi over radioen at Dan, vår gode venn, var savnet på vei ned fra toppen, forteller Cecilie. Ingen visste på det tidspunktet hva som hadde skjedd, men ryktene gikk om at han hadde gått tom for oksygen. Nyheten gikk hardt inn på Cecilie.

– Dan var kjempesprek, så hvis han hadde brukt opp oksygenet, hva da med meg som gikk saktere? Jeg ble redd for at jeg ville sette Rune og de to sherpaene våre i livsfare hvis jeg gikk videre, sier Cecilie.

Rune tenkte annerledes, og ville bære med ekstra oksygen i håp om å kunne finne og hjelpe Dan og sherpaen. Etter litt overtalelse startet Cecilie derfor sammen med Rune mot toppen, men hun var veldig preget av Dans forsvinning. Cecilie klatret og gråt om hverandre, men etter 100 høydemeter i minus 25 grader var oksygenmasken hennes så full av is og dugg, at det var uforsvarlig å gå lenger.

Samboeren måtte fortsette alene, og Rune nådde toppen av Mount Everest. En stor personlig seier, men med en trist undertone – for han hadde ikke funnet Dan på veien.

Snøskavl som brast

Sikkerheten står alltid i høysetet under slike ekspedisjoner, men ulykker kan skje.
– Du går i en klatresele med to karabinkroker, festet i «faste tau» som er festet med snøankere. I tillegg er man festet sammen med den man går sammen med. Men hvis mange detter samtidig, så er det begrenset hvor mye et snøanker holder. Eller det kan være at man ikke har klikket seg ordentlig
på i tauet, forklarer Cecilie.

– Det viste seg at det var det som hadde skjedd med Dan. Han og sherpaen var på vei ned fra toppen da de møtte tre personer, og ved passering var begge to på et tidspunkt klikket ut av tauet. Det var fem stykker som stod på en skavl da den knakk, og så var det bare tre stykker som hang igjen. Dan og
sherpaen forsvant 1500 meter ned i Tibet.

– Hvis det er noen trøst, så er det det at hans største drøm var å komme på toppen av Mount Everest. Og det klarte han, sier Cecilie stille.

Nedturen etterpå

– Det er mange som sier at når du har satt deg et veldig stort mål – og oppnår det – så blir det et vakuum etterpå. Det blir som en liten depresjon når man kommer ned igjen, en nedgang i lykkehormonet. Det har jeg kjent litt på, sier Cecilie.

– Da jeg gikk ned fra Mount Everest, tenkte jeg at jeg aldri skal reise dit igjen. Men nå skulle jeg ønske at vi hadde råd til å ta en ny tur, sier Cecilie.

Neste tur går likevel antagelig til Antarktis. Rune har nemlig bare én topp igjen før han har besteget «Seven Summits», det vil si de høyeste fjelltoppene i hver verdensdel. Det er imidlertid en dyr hobby paret har, og de må spare penger.

– En drøm hadde jo vært om et medisinfirma ville ha sponset oss for å teste utstyret og forske på hvordan høyde påvirker blodsukkeret, sier Cecilie.

Følg drømmen

Både Cecilie og Rune er opptatt av at diagnosene ikke skal definere hvem de er eller hva de kan gjøre, og håper å kunne inspirere andre til å følge sine drømmer.

– Vi liker å være på tur og bli kjent med folk, det en helt unik opplevelse. Det hadde jo vært trist om jeg i stedet hadde sittet og tenkt «stakkars meg, som har både cøliaki og diabetes». Selvfølgelig er det utfordringer med diagnoser, men man trenger ikke la seg stoppe av det – man må lære seg til å leve med det, sier Cecilie, og avslører et lite paradoks:

– Jeg liker egentlig ikke å gå i motbakker. Men når jeg kommer på toppen, får jeg en
veldig ro i sjela.