Sander Aae Skotheim: – Noen ganger er det helt fantastisk å ha cøliaki

Tekst og foto: Tjodunn Dyrnes og privat

---

– Jeg har alltid bare tenkt at jeg vil bli idrettsutøver, og så har det vært mindre tenking på hva jeg skal bli senere i livet, sier Sander Aae Skotheim (22). I juni tok han sølv i tikamp under EM i Roma. Når vi møter ham, er det bare dager igjen til han skal bære de norske fargene under OL i Paris. 22-åringen er en av de yngste tikamputøverne som stiller til start 2. og 3. august.

– Hva kan vi vente av prestasjoner i Frankrike?

– Vel… 

Han drar hånden gjennom krøllene.

– Man skal jo aldri love noe, men jeg kan love at jeg skal gjøre mitt beste, så får vi se hvor langt det holder. Jeg føler at formen er bra, så hvis jeg klarer å få ut det jeg er god for - ti ganger på rad, noe som er vanskelig, så kan det bli veldig gøy. Da er til og med pallen mulig. Hvis jeg presterer opp mot det jeg gjorde i EM, så tenker jeg at det kan holde til en 5.-6. plass. Nivået er ekstremt høyt.

Hvordan det gikk med Sander i OL kan du lese nederst i artikkelen.

Fra energisk til slapp

Sander vokste opp på Gaustad i Oslo med mor, far og en to år yngre søster. Han gikk på Kringsjå barneskole, Nordberg ungdomsskole, og på videregående valgte han Wang toppidrett. 

– Jeg fikk cøliakidiagnosen tidlig, jeg tror kanskje jeg var to-tre år gammel. Mamma og pappa har fortalt at jeg var en veldig energisk baby, som slet med vondt i magen. Men plutselig begynte jeg å bli slappere og slappere, og ha lite energi. Jeg ble en helt annen unge, og foreldrene mine ble bekymret. Legene i Oslo fant ikke ut av hva som var galt, men så fikk pappa et års jobb i Finland. Etter et par måneder der ble jeg lagt i narkose og tarmsystemet undersøkt, og da ble det klart: Jeg hadde cøliaki.

Foreldrene til Sander la om kostholdet hans, og det varte ikke lenge før han igjen var sitt energiske selv.

– Jeg er fornøyd med at jeg fikk cøliaki så tidlig og ikke når jeg var 13-14. For nå har jeg aldri smakt på glutenvarianten av hveteboller og pizza. Jeg vet jo ikke hva jeg går glipp av, og da tenker jeg at jeg ikke går glipp av noe som helst!

– Hva med lukten av nybakte boller?

– For meg lukter det mer kvalmende enn godt. Kanskje det er sånn fordi jeg vet jeg ikke tåler det? Men jeg blir ikke fristet, og da er det enkelt å leve med cøliaki.

Cøliaki som en fordel 

Mange barn og unge forteller oss at de føler på en annerledeshet som kan være vanskelig. Er det noe du kjenner deg igjen i?

– Ja, litt. Men jeg har alltid forsøkt å se på cøliakien som en fordel.

– En fordel?

– Ja, altså, det er jo kjipt å komme på en barnebursdag, og så er det ingenting jeg kan spise der. Men på den annen side har det oftere vært barnebursdager hvor jeg har fått en hel kake for meg selv. Eller en hel pizza - eller to! 

OL-håpet tenker seg om.

– Noen ganger er det helt fantastisk å ha cøliaki. 

– Det må du forklare?

– For det føles ofte som jeg får litt sånn extra treatment eller positiv særbehandling - i hvert fall når du er ung, gliser han. 

– Da kan voksne synes synd på deg, de ser en sulten unge med cøliaki og da kompenserer de med ekstra bra, glutenfri mat. Og det sier man jo ikke nei takk til!

Ikke noen supermann

Sander bor fortsatt hjemme, og han berømmer foreldrene for sitt gode, glutenfrie kosthold.

– De har vært skikkelig flinke, og jeg er veldig takknemlig. Mamma og pappa har forklart hva min cøliaki innebærer for både skoler, venner og på fritidsaktiviteter. De opplyste alltid om at hvis det skal serveres pølser, så kan ikke jeg ha vanlige lomper eller brød, eller når det er pizza, så må jeg ha en med glutenfri bunn. Foreldre til kompiser har også vært kjempeflinke. Noen har til og med eget glutenfritt brød i fryseren, i tilfelle jeg ble med hjem etter skolen eller kom på overnatting. Alle har nok ikke hatt det sånn, tror Sander.

På privaten står idrettsutøveren også foran en milepæl som blir en overgang på flere måter. Om bare kort tid skal han flytte ut av familiehjemmet og inn i egen leilighet på Bislett. Den har han kjøpt sammen med kjæresten Laura. 

– Jeg er litt spent på den overgangen, innrømmer Sander.

– Å måtte ta ansvaret for alle matvalg selv. Jeg er ikke akkurat noen supermann på kjøkkenet, det er ikke min sterkeste side. Men jeg har begynt å øve litt. Jeg kan koke pasta og lage enkle ting og så kan man jo alltids slå opp på internett.

Sander-sandwichen

– Du har fortalt at du er glad i brødskiver. Glutenfrie erstatningsprodukter har ofte ikke like godt næringsinnhold som glutenproduktene. Hvordan har den glutenfrie kosten og cøliakien påvirket idrettskarrieren? 

– Jeg elsker brødmat, og så er det bestandig så enkelt tilgjengelig. Da jeg var hos en ernæringsfysiolog sånn i 13-14-årsalderen, sa hun at det kunne være vanskelig å få i seg nok og riktig næring med bare glutenfritt brød. Særlig for meg som var så aktiv og i tillegg var i vekst. Derfor var det viktig for meg å få i meg energi og næring på andre måter. Hun foreslo at jeg skulle smelle på med fire-fem pålegg på brødskiva i stedet for bare ett, forklarer han. 

– Og det tok jeg veldig til meg. Etter det har det vært sjelden at jeg spiser en brødskive med bare leverpostei, skinke eller ost. Det er snakk om leverpostei nederst, skinke pluss ost og på toppen agurk og druer. Jeg har forsøkt mye rart.

– Hva er den mest spesielle kombinasjonen?

– Jeg tør nesten ikke si det. Først et lag med leverpostei, så skinke og oppå der - jordbærsyltetøy. Og oppå jordbærsyltetøyet et nytt lag med skinke og ost. Og aller øverst - banan!

– Eh…

– Jeg vet, det høres ikke godt ut. Men det var helt fantastisk!

– En ekte Sander-sandwich?

– Ja! Jeg slenger ofte på leverpostei, syltetøy eller Nugatti nederst. Og så kjører jeg på med skinke, ost, druer, banan, agurk eller noe fra kjøleskapet, nikker Sander fornøyd.

– Interessant…

Det høres umiddelbart ikke ut som en delikatesse. Men det er jo allerede en sølvoppskrift for EM-vinneren og kanskje det blir også snart en gulloppskrift?

 

En aktiv familie

– Hvordan ser dagen og kostholdet ut for en toppidrettsutøver med cøliaki?

– Ganske vanlig, vil jeg tro. Jeg spiser frokost, brødskiver med masse pålegg. Så drar jeg på trening, og når jeg kommer hjem er det flere brødskiver med mye pålegg. Deretter er det trening igjen frem til jeg drar hjem og spiser middag, gjerne pasta eller sushi eller noe. Og så er det å legge seg. Jeg har eksperimentert litt med havregrøt og sånne ting, men jeg vender alltid tilbake til brødskivene. Det er både godt og enkelt.

Sander beskriver familien sin som en aktiv familie, og med rette. Moren liker å jogge, mens faren elsker å løpe.

– Pappa ble bitt av løpebasillen da han var sånn 25-26 år og han har ikke sluttet å løpe siden. Nå løper han sånne 100-kilometers løp og neste år skal han bruke en uke på en konkurranse hvor han skal løpe fra Oslo til Bergen. Jeg skjønner meg ikke på det, men han får jo noe ut av det, så da er det bra for ham. Selv synes jeg det er tungt å jogge to kilometer til oppvarming, ler Sander.

– Driver søsteren din også med idrett?

– Hun gjorde det tidligere, men hun har nå fullført militærtjenesten og kommer hjem nå på torsdag, så det gleder jeg meg masse til.

– Jeg skal vinne

At Norge sender en ekte vinnerskalle til OL i Paris, er det ingen tvil om.

– Jeg har alltid vært competitive, jeg tenker alltid konkurranse. Jeg kom så vidt med til VM første gangen og hadde dårligst tid i feltet, men jeg tenkte likevel: Jeg skal vinne. Jeg visste jo egentlig at jeg ikke hadde en sjanse, men det gjelder å ha troen likevel. Har du ikke troen på deg selv, så kommer det i alle fall aldri til å skje! Å ha troen, gjør at man har litt sjans, uansett odds, og da er det verdt det!

– Hvem har du arvet det voldsomme konkurranseinstinktet av?

– Mamma vil helst at jeg sier: Mamma. Hahaha. Men det er vel en kombinasjon av gener, personlige egenskaper, trening og tilfeldigheter - en god miks, tror Sander. 

Nå gleder han seg til mesterskapet.

– Det blir gøy med OL. Mamma og pappa skal være med, søsteren min, kjæresten min Laura, i tillegg til noen kompiser og familievenner også. Det er fint å vite at de er der og kanskje får jeg til og med tid til å møte dem? 

Og hvordan gikk det med Sander i OL?

Det gikk først kjempebra. Etter syv øvelser lå han på en lovende tredjeplass, men etter tre riv i stavkonkurransen, var han ute av medaljekampen. OL-drømmen falt i grus, men etter å ha ristet av seg skuffelsen, hjalp han landsmannen Marius Rooth frem til et sensasjonelt OL gull. Sanders uselviske innsats har rørt og imponert hele nasjonen.

Men hva tenker 22-åringen om fremtiden? 

– Siden jeg var liten har jeg alltid tenkt at målet er OL-gull og det kommer et nytt OL om 4 år. Da er jeg 26 år og det sies at man fysisk er på topp på den alderen. Så da har jeg fire år til å forberede meg til neste OL!

Og vi heier på Sander!