Tvillingsøstrene Øyre Slind: 2 x ski + cøliaki
Tekst: Tjodunn Dyrnes Foto: Privat og Team Aker Dæhlie
Det er kanskje ikke tilfeldig at man blir bitt av skibasillen når man vokser opp i skibygda Oppdal med en far som var langrennstrener, og en mor som tok med kakao og hjemmebakte boller på skiturene. Selv om de to trøndersøstrene forsøkte seg med hell både på fotball og friidrett, ble det snart hovedfokus på langrenn.
– Vi var ganske aktive som små. Med på noe hele tiden og alt av aktiviteter. Kanskje vi ble hjernevasket av far og mor? spøker Astrid. 
Det beste livet
– Oppdal var en fin plass å vokse opp, hvor mange er aktive og naturen er tett på. Jeg har fortsatt mange gode venner der, sier Silje.
– Hvorfor ble det langrenn?
– Det er en blanding av talent og at jeg likte idretten godt, sier Astrid, som vant OL-gull i stafett for Norge nå i vinter sammen med lagvenninnene.
– Fotball var også gøy, men man kommer til et punkt der man må satse. Da vi var unge skulle det mye til å tjene penger på fotball som jente, noe som heldigvis har endret seg, men det var også en faktor som har spilt inn i valget. Skal jeg oppsummere, er det kanskje en blanding av familiepåvirkning, oppvekstmiljø og et generelt godt skimiljø i Trøndelag, legger Silje til:
– Jeg er glad i langrenn og i toppidrettslivet, så jeg tenker at jeg lever mitt beste liv som langrennsløper. Og da blir også de mange kjipe øktene verdt det. Alt blir bra, så lenge jeg går fort nok, ler Astrid.
– Og så er det artig, veldig artig!
Tvillinger og bestevenner
Det er noe ekstra å være tvilling, tenker alle som ikke er tvilling selv. Tvillinger har vært myteomspunne og har fascinert mennesker opp gjennom tidene. Men hva tenker tvillingene selv?
– Vi har alltid vært individualister, mener Astrid, som tror foreldrene var bevisst på det veldig tidlig. Selv om de gikk i samme klasse, gikk de aldri i like klær.
– Men samtidig var det en trygghet å ha en søster, en bestevenn som liker akkurat de samme tingene, og som man slipper å være redd for å miste.
Hvem er hvem på bildene? Silje har oppsatt hår og Astrid har armene i kors.
– Det er absolutt en fordel når man er gode venner, slik vi har vært. I tillegg har vi vært treningspartnere, og det har vi hatt mye nytte av. Det har alltid vært noen å trene sammen med, sier Silje.
– Jeg har blitt en bedre skiløper fordi Silje har vært så god. Vi pusher hverandre, tror Astrid.
De er så like at folk ofte tar dem for å være eneggede, men de er toeggede.
Syk i Italia
Til sammen har de to tvillingsøstrene medaljer i alle valører fra NM, VM og nå sist OL i tillegg til seiere i verdenscupen. Men for tre år siden merket Astrid at noe skurret.
– Jeg har alltid spist grovbrød og havregrynsgrøt. Ikke glutenfritt, men ikke vært overeksponert for gluten heller. Som toppidrettsutøver blir man testet for det meste jevnlig, og jeg hadde tidlig lave jernverdier og
noen vitaminmangler som var litt uforklarlige. Jeg fikk tidlig tilskudd av begge deler, noe som kan ha maskert symptomene, og ingen tenkte på cøliaki. Som 26-åring begynte jeg med langløp og var ofte i Italia i lengre perioder, og da ble det mye hvetemel med pasta, pizza og loff. Den menyen trigget nok sykdommen, har jeg tenkt i etterkant, forklarer Astrid.
Det siste året før diagnosen var hun mye dårlig i magen og gikk ned i vekt. Astrid sa til folk at hun kunne spise hva som helst og likevel ikke legge på seg, snarere tvert imot. Men hun tenkte det hadde med all treningen å gjøre.
– For tre år siden var jeg i Italia før jul og da fikk jeg blodig avføring og ble skikkelig bekymret: Kunne det være kreft? Men vel hjemme igjen og tilbake på normalt kosthold ble jeg bedre. Og da tenkte jeg ikke mer
på det, sier Astrid.
Mysteriet løst!
Men etter nye tre uker i Italia var Astrid på nytt i elendig form.
– Jeg googlet symptomer og kur – og der ble det anbefalt at man skulle spise loff og lett mat for å få orden på magen, men jeg ble bare dårligere.
Hun dro til legen, som foreslo cøliaki, noe Astrid selv slett ikke trodde på. Men blodprøven ga fullt utslag og dermed bar det videre til gastroskopi, som ga diagnosen.
– Var det enklere for deg, fordi du er toppidrettsutøver, å bli diagnostisert tror du?
– Hadde jeg ikke vært det, tror jeg aldri jeg hadde funnet ut av det, sier Astrid.
Astrid la om kostholdet og resten av førstegradsslektningene i familien testet seg. Men bare tvillingsøsteren Silje delte diagnose.
– Veien til diagnose var litt annerledes for meg fordi jeg har en samboer som har hatt cøliaki siden han var liten. Etter at vi flyttet sammen har jeg på en måte vært i cøliakiopptrening uten å vite at jeg faktisk hadde
cøliaki, spøker Silje, og forklarer at hun på grunn av samboeren spiste mindre gluten enn hun ellers ville gjort.
Likevel viste både blodprøve og gastroskopi tydelig at hun hadde samme diagnose som tvillingsøsteren.
– Jeg ble litt skuffet over cøliakidiagnosen, men samboeren min Eirik ble veldig glad, ler hun.
– Og overgangen til et glutenfritt liv gikk smooth for meg. Nå fikk jeg masse igjen for at jeg har vært en solidarisk kjæreste og spist mye glutenfritt opp gjennom årene sammen med ham.
Bedre på glutenfritt
– Hadde dere vært enda bedre på ski om cøliakien hadde vært oppdaget da dere var yngre?
– Ja, det tror jeg. Hadde cøliakien blitt oppdaget tidligere, tror jeg jeg ville gått enda fortere på ski tidligere. For jeg har jo gått veldig fort på ski etter diagnosen, og etter å ha lagt om kostholdet til glutenfritt, sier Astrid.
– Og jeg har også vært mye friskere og tålt mer trening. Cøliakien har nok vært en faktor mye lenger enn jeg var klar over. Men jeg har jo vært sårbar for glutenuhell etterpå også. I fjor fikk jeg i meg gluten før World Cup-helga – og da mistet jeg de rennene, forteller Astrid.
– Det er vanskelig å si helt sikkert, mener Silje.
– Men man ser jo hvor mye mat har å si for prestasjon. En toppidrettsutøver må ha riktig mat og restitusjon. Kroppene våre har nok brukt mer tid på maten tidligere enn vi var klar over, og begge to har gått på flere
smeller, så det kan jo være årsaken. Men vi vet jo ikke, så det blir jo bare spekulasjon, sier Silje.
– Jeg levde jo også ganske glutenfritt fra før av, men jeg merket at jeg trengte mindre søvn og fikk mer overskudd, ja.
Begge tvillingene trekker frem Siljes svigermor, Helle, som en glutenfri stjernebaker, som de i overgangen fra glutenmat til glutenfritt har fått mye matinspirasjon og oppskrifter hos.
Veiskillet
Tvillingene feiret 38-års bursdag i år og stod ved et veiskille. Skulle de satse videre eller skulle 2026 bli året skiløypene skilte lag? Og for første gang var de ikke samkjørte: 
Astrid besluttet å satse videre på toppidretten, mens Silje bestemte seg for å legge opp.
– Det blir kjemperart, for vi har satset parallelt hele livet, trent sammen og heiet sammen. Hva skal vi snakke om i familieselskapene nå, når vi ikke sammenligner trening? Det føles snodig, men det er jo også naturlig, sier Astrid. Hun gleder seg til å satse videre med en kropp som fungerer optimalt på glutenfri kost.
Endringen blir størst for søsteren Silje.
– Det er en helt ny hverdag, innrømmer hun.
– Idrettslivet har gått først i så mange år og har fylt både mitt og Eiriks liv. Det er alle menneskene man har jevnlig i livet sitt som jeg kommer til å savne mest! Men dagene går fort likevel. Jeg har jobbet som lærer
på videregående, pusser opp hus og skal begynne som trener i Konnerudklubben, så jeg har ikke kjedet meg så mye ennå!
Artikkelen ble først publisert i medlemsmagasinet glutenFRI nr 2 2026.