Hvordan bør vi håndtere et barn som ikke tør spise borte?

Hei! Har to sønner (6 og 9 år) med påvist cøliaki. Det går stort sett fint og de er kjempeflinke til å sjekke og spørre om ting inneholder gluten osv. Den siste tiden har eldstemann blitt mer og mer skeptisk til når andre enn oss i familien har laget maten. Han er blant annet sluttet å spise hos andre i type bursdager osv. Vi merker at dette påvirker han, og han dropper blant annet overnattingsbesøk hos venner, da det innebærer at han må spise maten de serverer han. Ja, vi forsikrer oss selvsagt på alle fronter om at alle vet om hvilket kosthold han/de må ha. Noen gode råd til hvordan vi kan håndtere dette?

Alle barn (og voksne) er forskjellige, så noen universalteknikk til å håndtere "angsten" for glutenforurensing i maten kjenner jeg ikke til. Har dere snakket med ham? Er det noen som har slengt noen kommentarer? Skremt ham med historier? Vet dere om han har hatt slike reaksjoner etter å ha spist ute/vært med venner/overnattet hos kompisen? Har han opplevd press på å smake på/spise glutenholdig mat (fristelses-indusert erting)?

Jeg antar han reagerer akutt på gluten inntak, så han er nok redd for reaksjonen. Dersom dette egentlig dreier seg om hvordan venner/sosiale settinger reagerer på at han har cøliaki og må ha særkost, og at han ikke orker denne (negative)  oppmerksomheten, så kan dere forsøke å snakke med ham om hva det er som plager ham. Det er ikke sikkert han vil svare, men det hjelper å åpne opp for å snake om det (men, ikke mase). Det er vanskelig å være annerledes i den alderen (og verre blir det i puberteten). Vennene hans (og deres foreldre) vet at han har cøliaki, men vet de hva det er, hvilken sykdom han ikke har fordi han spiser glutenfritt? Muliges burde de også få litt undervisning om hvorfor det er nødvendig å være glutenfri som cøliaker.