Hei! Datter på 8 år har gått 9 mnd på glutenfri diett, men synes formen er veldig opp og ned. Hun har alltid vært kresen når det gjelder mat, men dette har forverret seg betraktelig etter å ha fått diagnosen. Hun spiser få matvarer og vi er helt utslitte av å forsøke å få henne til å spise større mengde, og mer variert. Har prøvd alt mulig. Har dere vært borti andre med cøliaki der det nesten blir spisevegring fordi man har vært vant med at man blir dårlig av det man spiser? Vet ikke om det er det som er tilfelle her, men får en følelse at det er en psykisk komponent i bildet. Skal nevnes at hun følger kurven sin, så høyde og vekt er i følge barnelege ok, men vi har det ganske strevsomt her hjemme da hun ofte blir desperat fordi hun ikke finner noe å spise. Noen råd?
Dette er en kjent problemstilling, og kresne barn finnes både blant de som har cøliaki og de som ikke har cøliaki. Cøliakiske barns kresenhet har et tilleggsmoment av reell angst for glutenreaksjoner, og høy foreldreoppmerksomhet som nok til tider kan fungere som en forsterkningsmekanisme. Jeg er sikker på at du lager og serverer 100% glutenfri mat. Barnets kommentarer, spørsmål, og småspisthet gjør deg nok fortvilet, og da blir det lett mye masing og trassreaksjoner fra barnet. "Less is more", ikke forsøk så sterkt, la barna plukke i maten og være småspiste en stund. Kort sagt: ikke gjør det til en så stor sak. Sultne barn spiser, og de blir sultne når kroppen sier ifra. Noen har testet ut ulike strategier, som her fra en engelskspråklig nettside om problemstillingen hos cøliakibarn hvor de oppfordrer til matlagingssamvær for å øke lysten på matsmaking/spising: https://www.beyondceliac.org/celiac-disease/children/resources-for-parents/articles/cooking-gluten-free-with-the-picky-eater/
Småspiste, kresne cøliakibarn får ofte mye oppmerksomhet rundt "problemet", noe som kan holde problemet ved like (på et ubevist nivå). Man må finne andre måter å gi oppmerksomhet, som å lage maten sammen i en kose-setting som gir tilstrekklig nærhet og oppmerksomhet, ikke gjøre noe nummer av kresenheten, og ikke tilby annen mat (det blir da en variant av å sette grenser uten for mye oppstyr). Men lett er det ikke, og ofte må man temme sin egen bekymring og engstelse mer enn man er klar over fordi barna leser følelsene våre som en åpen bok. Er du bekymret for om barnet får i seg nok (sunn) mat så "leser" barnet det, og dermed kan "balubaen" lett komme igang. Hun holder vekstkurven sin, så hun får i seg nok. Det pleier å gå over etterhvert. Lykke til :-)
