Forskning på diagnostisering Hei, jeg kom over denne masteroppgaven nå, og har bare lest sammendraget. Hva tenker du om dette? Selv har jeg et barn som har høye IgG-verdier, men ikke IgA. (Skrev til deg forrige uke, og fikk svar.) The Role of TG2-IgG in the Diagnosis of Celiac Disease Dyrli, Ole Thomas https://ntnuopen.ntnu.no/ntnu-xmlui/handle/11250/3064345 Sammendrag Bakgrunn: Cøliaki er en immunmediert sykdom i tynntarmen, som utløses av gluten i kosten. Dagens kliniske retningslinjer anbefaler at man tester for nivået av totalt immunoglobulin type A (IgA), samt spesifikk transglutaminase 2 (TG2) -IgA antistoffer i screeningen for cøliaki. Bare når alvorlig IgA mangel er funnet, er IgG-basert testing anbefalt. I en pilotstudie for validering av et kombinert screening-assay for TG2-IgA/IgG, fant vi cøliakipasienter som primært responderte med TG2-IgG antistoffer og ikke TG2-IgA, selv ved IgA suffisiens. Disse vil risikere å aldri bli diagnostisert med dagens retningslinjer. Mål: Målet med denne studien var å undersøke tilleggsgevinsten av å teste for TG2-IgG ved siden av TG2-IgA, i den innledende screeningen for cøliaki i den generelle befolkningen. Metode: Denne studien baserer seg på den fjerde helseundersøkelsen i Trøndelag (HUNT4), en populasjonsbasert kohortstudie med rundt 56000 voksne deltagere fra gamle Nord-Trøndelag fylke. Serumprøver ble analysert med vårt kombinerte TG2-IgA/IgG assay, og de seropositive deltagerne ble tilbudt bekreftende undersøkelser med endoskopiske biopsier fra tolvfingertarmen. Cøliaki ble diagnostisert ved funn av atrofi av tarmtotter (Marsh grad ≥ 3a), dersom alternative årsaker var utelukket. Prevalensen av TG2-IgG responderende deltagere med cøliaki og den positive predikative verdien (PPV) for TG2-IgG hos TG2-IgA negative ble beregnet. Resultater: Serum fra 55651 deltagere ble analysert, og 1107 (2 %) ble funnet å være seropositive. Histologisk undersøkelse av de seropositive avslørte cøliaki hos 403 (67,9 %) av de undersøkte deltagerne (n = 688). Primær TG2-IgG respons ble funnet hos 75 deltagere (12,6 %), hvorav fire (1 %) fikk cøliaki bekreftet. Ingen av deltagerne med primær TG2-IgG respons, som fikk bekreftet cøliaki, hadde IgA mangel. PPV-en for TG2-IgG for cøliaki hos TG2-IgA negative individer ble beregnet til å være 5,3% (95 % konfidensintervall: 3,5-7,1). Konklusjon: Vi har funnet av en liten gruppe individer med cøliaki som risikerer ikke å bli diagnostisert om man følger dagens kliniske retningslinjer, grunnet primær TG2-IgG respons i fravær av IgA-mangel. Vi fant likevel at TG2-IgG var for upresis til selektivt å identifisere disse individene i innledende screening i den generelle voksne befolkningen.
Som du ser av sammendraget så var det bare 4 av de 75 som kun var TG2-IgG positive, som fikk sin cøliaki bekreftet ved biopsi. Det er derfor så uspesifikt at det ikke kan benyttes til å diagnostisere cøliaki på det alene. Man er nesten nødt til å se etter andre tegn på cøliaki dersom man kun er DPG-IgG-positiv, og TG2-IgA-negativ. TG2-IgG brukes mindre så den er nok en mer manuell test (mer personellkrevende), men det viktigste er at den gir lite holdepunkter for cøliaki da den positive prediktive verdi er kun 5-6%. Det som oftest måles samtidig med TG2-IgA er IgG mot deamidert gliadin (DGP-IgG). Vi vet at DGP-IgG er veldig uspesifikk, og mange ikke-cøliakere er positive (når TG2-IgA er negativ). Derfor benyttes den testen kun dersom man har helt eller delvis IgA mangel. I tillegg må du gastroskopere 75 slike ensidige TG2-IgG positive men TG2-IgA negative personer for å finne 4 cøliakere, så alene er dette en en dårlig test. Men sammen med andre tegn på cøliaki som familiebelastning, fall i vekt/vekstkurven, plager + + , så ville man kunne vurdere det anderledes.
